Friesersprang for første gang

Da jeg først begynte å introdusere Rim til hinder, fikk jeg mye rare blikk. Ikke fra folk som lurte på hva vi drev på med, men fra hesten. Et blikk av åpenbar forundring over hvorfor i all verden vi skal drive å bruke så mye energi på å hope over ting for å komme til den andre siden. Et blikk fra en hest som er sikker på at dette menneskets intelligensnivå må være så ufattelig lavt, som ikke engang forstår at den beste og mest energibesparende måten å komme seg til andre siden på, er gå rundt, eller å forsiktig dytte hindrene til sides hvis det ikke er plass rundt. Voila. Hvorfor så vanskelig?

 

Etter mye (MYE) positiv motivasjon (les: gulerøtter), og lek med hindre (ja for det måtte være en LEK, og ikke en JOBB, for å få Rim til å selv ønske og like å hoppe, jeg ville ikke risikere å ødelegge lysten hans), er han nå gått fra å ikke se noe som helst poeng i å hoppe over ting, og unngå det så ofte som han kan, til å selv gå på og hoppe hindrene, med godt humør!

 

Ja, jeg kunne nok fått han til å hoppe hva som helst fra starten ved å presse han gjennom det. Han er tross alt en hest og de kan desverre presses til det meste. Men jeg ville ha en hest som selv ville VELGE å hoppe, og hadde bare positive assosiasjoner med det. Et dyr som ønsker å gjøre noe presterer mye bedre og resultatene blir alltid bedre 🙂

 

Vi har gjevlig hatt dressurundervisning med Sue Edwards fra England, en utrolig dyktig instruktør. Men, med sine lange karriære i 3-day eventing, har hun ekspertise i feltritt og sprang også 🙂 Så denne gang følte jeg vi var klar til å få vår første sprangtime! Nå var dette vår første, så let ikke etter perfeksjonisme her! Jeg falt til og med av! Ikke noe dramatisk heldigvis. Målet er å oppnå nye mål og høyder, uten å ofre humør og lek, og det klarte vi 🙂 Så får vi se hvilken spranghest det blir av Rim til slutt!

 

jump

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *