Rimkert i avisa

Plutselig fikk jeg en telefon av en av oppstallatørene på Hindal som jobber i Stavanger Aftenblad, Ingeborg Jensen. Om hun kunne få skrive en reportasje av meg og Rimkert, og om vi kunne vise litt hva vi kan.

 

Hva jeg sier: Joda. Det er koselig det, vi kan gjerne vise frem litt. Imorgen ja, ja men det er greit.

 

Hva jeg tenker: Hva? Meg? Hvorfor det?? Vise frem.. sånn på film?? I MORGEN?!?! Hva skal jeg ha på meg da?! Hva slags spennende har vi liksom å komme med som folk gidder å interessere seg for? Hvem VET hvem alle disse menneskene som skal se dette er?! Herregud, hva skal jeg si da? Hva om jeg får jernteppe, hva om jeg sier noe feil? Jeg stresser jo når jeg skal filme audition ALENE, og jeg skal liksom ha journalister som skal se på og forventer flotte greier på veldig kort tid?! Vi får jo ikke tid til å forberede noenting!

 

Men. Jeg har nemlig bestemt meg for å endre mitt tankemønster i det siste. Hvor veien vanligvis har vert veldig kort fra tanke til stress til mild panikk om alt mulig rart, skal jeg nå gi litt mere blanke. Jeg styrer så lite i denne verden at ting får skje som de skjer, og så får det bare være med det. Og hvis det var et avisintervju med film som skulle skje nå så javel så får det bare være slik. Så får det bare gå som det går. Det går helt sikkert fint. Jeg kan snu alt til å bli positivt uansett!

 

Så jeg tok livet helt med ro og møtte opp til avtalt tid, og fant en hest som hadde hatt diaré på hele halen. Flott! Så har vi noe å gjøre på i full fart mens journalistene venter med alt utstyret sitt på stallgangen. De er sikkert gode på å vente. Og uansett om de ikke er det så blir de litt bedre på det nå. Your welcome! Så var det rett ut på lekeplassen og få montert på meg “mygg” som journalisten kalte det. Det så mer ut som en overvektig edderkopp med vinterpels spør du meg. Men lyd skal man ha. Så var det bare å prate i vei om parelli og horsemanship og hva vi driver med, samtidig som man ikke skulle si “eeemmm” og andre “ventelyder”, huske på å se inn i kamera eller på mannen, og gjøre “vår rutine”. Som ikke er noen rutine i det hele tatt, jeg bare valgte noen ting som sikkert ville vert kjekt å se. Jeg gjorde mye rart og sa mye rart og jeg er veldig glad for at det ble klippetned til to minutter! På slutten spurte journalisten om noe action. Kan vi hoppe for eksempel? Joda, jeg har aldri gjort det før så det går sikkert helt fint! Altså vi har hoppet før. Men jeg har aldri hoppet uten noenting på hesten (jeg har ikke verdens beste balanse barbak for å si det slik, så å hoppe hindre slik har ikke vert min prioritet), men de stokkene som ligger her er jo ikke så høye så det bør vi klare uten at vi ser helt håpløse ut! Og det gikk helt fint det også. De var vel der i en liten time eller noe før kameramannen gikk og så gjorde Ingeborg resten av intervjuet alene og jeg fortalte om livet mitt og horsemanship.

 

Screen Shot 2014-10-24 at 21.10.36

 

Så da har vi jammen blitt en opplevelse rikere! Rimkert tenkte nok spesielt over dette her. Han fikk komme opp ha selskap, gjøre noen småting for veldig mange gulerøtter, så han var nok veldig fornøyd! Men jeg har ivertfall blitt en opplevelse rikere! Skal man bli bedre og utvikle seg må man bare stå på og tørre å hoppe ut i ting uten å bekymre seg så mye. Det går jo som regel HELT fint 🙂

 

http://www.aftenbladet.no/tv/Se-hesten-herme-etter-Monas-bevegelser-3543699.html

 

http://www.aftenbladet.no/nyheter/Mona-giftet-seg-forst-i-dataspill—sa-pa-skikkelig-3542845.html

Hengerlessing på nytt nivå!

Jeg elsker liberty. Det vet vel alle som kjenner meg bare bittelitt nå. Og hvis noe er en utfordring (spesielt hvis noen allerede har stemplet det som “helt umulig”), da må vi gjøre det. Helst i liberty. Det er i liberty vi virkelig lever og oppnår de store tingene! Og følelsen hver gang man oppnår noe “umulig” er fantastisk. Fordi det vitner om noe spesielt mellom meg og min hest, en tillitt han gir til meg, i det jeg ber han gjøre ting som fullstendig strider mot hans natur, men som han likevel prøver å gjøre så godt han kan. Og så lyser han opp når han skjønner at han klarte det. En hests mestringsfølelse er noe helt spesielt man ALDRI må gi slipp på. La hesten så ofte som mulig få vite at han er en vinner, at han klarte det, og at han er fantastisk som klarte det! Rimkert elsker den følelsen, det ser jeg på hele han. Og jeg elsker å gi den følelsen til han!

Jeg ville prøve å ta hengerlessing til et nytt nivå, i liberty. Så jeg satt opp kamera 🙂

Screen Shot 2014-10-05 at 19.47.28

Strandtur i bølgesus og hesterus

Man kan vel ikke ha hest og ikke ha opplevd galopp i solnedgangen på stranden? Men jo, for meg så langt var det slik. Vi var på stranda en gang før, men der var det så mye folk at vi fikk ikke stort utav det og måtte fort trekke oss vekk. Men denne gang skulle vi til Hellestø stranden. Distriktets hestestrand! Det er mye åpnere der, og jeg hadde mistanke om at Rimkert ikke ville tåle store bølger like bra som han tåler rolig sjø. For vann er ingen problem, men bølger kan jo skjule haier som er på vei inn mot land for å knaske litt på hestebein.

Klare til å reise avgårde!

Vel fremme med rolige hester 🙂

Rimkert har alltid tid til mat..

Glede!

Alt den plassen, bare til oss!

Som ventet, var ikke Rimkert heeelt sikker på hva som kunne skjule seg i bølgene..

IMG_5242

Nei det der kan du bare glemme!

IMG_5243

Men hun derre gir vel ikke opp kjenner jeg henne rett….

IMG_5244

“Hei du hest! Kast pinnen da!”

IMG_5245

“Sorry hund… jeg trenger litt tid til å tenke over livet mitt før min eier kaster meg ut til haiene…

IMG_5251

Jeg prøvde å motivere Rimkert ved å vise ham hans hestevenn som ikke hadde noen problemer!

Vil legge til at før jeg gikk av og bestemte meg for å bruke litt tid på “bølgetilvenning”, gikk han motvillig ned til sjøen med meg på ryggen. Og når han skjønte at jeg hadde valgt å gå uti, tok han sats og hoppet et par meter uti sjøen i forsøk på å klarere de bølgene som var der. Men nå var han plutselig midt uti sjøen med bølger som slo ham i brystet og jeg kjente hans panikk begynne å sette litt itt 😀 Så jeg innså at her kunne vi ikke forbi lenge, tok tak i salhornet mens jeg prøvde å snu ham rolig, og ha ham gå rolig inn på land igjen. I virkeligheten så det omtrendt slik ut:

Cartoon Rim on beach


Men vi gikk ikke hjem. Vi gikk tilbake til bølgene til hans store forskrekkelse, til han turte å ta et par føtter rolig uti, og til med ruska litt i en bølge med mulen! Ingen bilder fra det.. oppmerksomheten går liksom 100% til hesten når den trenger det 🙂

IMG_5269

IMG_5258

På slutten av dagen hadde vi en ganske imponerende utsikt her 🙂

Omsider roet vi oss og bestemte oss for at vi ikke kunne dra hjem uten en flott slow motion galoppfilm langs stranden med solen bakgrunnen, og inspirasjonsmusikk!



Etter et par timer, godt fornøyde med dagens utspill, og de fantastiske hestene våre, var hesterumpene lastet og klar for hjemtur 🙂

IMG_5283

IMG_5285

Kjekke hester 🙂


IMG_5292

Vel hjemme la jeg merke til at stalleier hadde tent opp et bål. Bål har vi ikke sett på sammen før! Og som med alle uvanlige (og vanlige) ting, må jeg da ta med meg Rimkert for å teste han ut i situasjonen, og eventuelt gjøre han vandt til det. Men vi gikk umiddelbart så nære som jeg klarte uten å brenne ansiktet, og Rimkert så bare på bålet med store nysgjerrige øyne. Ikke noe redsel, ikke noe nervøsistet. Mer et “Wooooow…” type blikk. Så ingen action der, heldigvis egentlig 🙂

Westernrimkert

Vi arrangerte Westerndag på stallen. Med tilhørende western hesteaktiviteter. Rimkert har jo hatt på seg westerutstyr, så så langt så bra! Det er verre med western ridesporten. Men hvem bryr seg om talent, når man kan prøve nye ting og ha det gøy? Det var vertfall vårt motto for dagen! Eneste konkurransen vi hadde var barrel race. Og det vant vi ikke for å si det sånn. Jeg hadde ikke brukt noe tid på å øve for å i det hele tatt prøve å vinne det uansett. Jeg hadde vert for opptatt med å bruke alle mine hjerneceller på å tenke på liberty programmet til kåringen, så det var ikke rom for annen trening!

Men som alltid så har vi det vertfall gøy 🙂

For de som ikke forstår hva det er vi gjør i starten, så “leker” vi cutting. Ingen av hestene våre var en gang i nærheten av å kunne cutte noe som helst, så vi prøvde å gjøre det på annet hvis ved å ha en person på bakken som kan guide hesten og “hjelpe” den å cutte oss 😛

 

Liberty oppvisning på kåringen

På kåringen var det ikke bare kåring som gjaldt. Vi fikk nemlig også muligheten til å ha et pauseinnslag. Da måtte jeg jo tenke over hva det er vi kan vise som kan imponere mest, og vel, det er vel uten tvil liberty vi kan og liker best, så da ble det et liberty innslag!

Nå skal det være sagt, at forbereding ikke er noe jeg tar så seriøst som jeg kanskje burde. Jeg forberedte meg jo, men det ble mye, “arh.. samma det, det går fint!” Og det bruker å funke bra for meg. Som en introvert med generelt lavt energinivå skal det godt gjøres å gjøre det annerledes enn nettopp slik. Han kan jo øvelsene uansett. Jeg måtte bare passe på at han kunne alle på rad, i den rekkefølgen jeg ville legge opp til. Men jeg kom bare så langt at jeg så for meg rekkefølgen i hodet og memoriserte den, mens jeg hørte på sangen jeg skulle bruke. Jeg kunne vel vite sånn ca hvor lang tid hver øvelse tok.

Den største utfordringen og bekymringen var uansett ikke øvelsene. Dette var LIBERTY. Og det viktigste var jo da bare at han ikke gikk fra meg! Det var jo tross alt en ny plass. En ny setting. Og han kan fint rekke tunge og stikke av mens han bukker når vi øver hjemme av og til. Vi fikk noen minutter til å varme opp, utenfor ringen vel å merke, men det var OK. Jeg bruke de dyrebare minuttene på å virkelig få Rimkert connected, og prøve å fortelle han av hele mitt hjerte at det er dødsviktig at han er MED meg. For uten leietau eller noenting, er han fri. HELT fri til å velge å gjør akkurat det han vil. Gå akkurat hvor han vil. Jeg må bare stole på at jeg har forberedt han godt nok, med all trening vi har bak oss, til at han VELGER å bli hos meg og høre på det jeg har å si. Heldigvis for meg, så klarte vi det 🙂 Det vi ikke klarte, var en god sidelengs, slik vi hadde øvd på. Så det klusser seg til et sted midt i oppvisningen. Men oppi all forvirring over hvor fort sangen gikk meg forbi, og hvordan jeg burde hatt mer tid til hver øvelse enn hva jeg så for meg i hodet mitt, var det nok jeg som ikke klarte gi tydelige nok signaler. Men kanskje jeg lærer å forberede meg bedre neste gang! Selv om jeg ikke har lært det etter utallige situasjoner jeg har vert oppi som krever god forberedelse, så er det vel ingenting som tilsier at jeg ikke skal lære denne gang?!

 

Takk til alle kjekke venner som kom å så på oss, støttet oss, og takk til alle kjente og ukjente som ga oss varmende komplimenter 🙂

 

Og takk til Norsk Frieser Forbund for blomster!

Denne dama altså

De fleste vet nok så langt at vi driver i all hovedsak med natural horsemanship, spesifikt Parelli sin lære. Men alle kurser, privattimer og lokal lære kommer fra en helt unik hestetrener, som de fleste sikkert også kjenner til etterhvert, Sigrid Ritland. Vi er så ufattelig heldige for å ha henne her rett i nærmiljøet! Jeg jobber etterhvert tett sammen med henne og det er utrolig gøy, og jeg får være med på mye gøy med arrangering av kurser, hjelpe til på andres privattimer, men også, lage materialer. Og nylig laget vi denne filmen, som virkelig får frem hva man får ut av natural horsemanship, nemlig drømmeforhold mellom hest og menneske, sånn type, det alle drømmer om 🙂

For å virkelig forstå hvor dyktig Sigrid er, og hvor mye arbeid og kunnskap som ligger bak det hun har oppnådd med denne hesten, vil jeg gi en kort bakgrunnshistorie. Hesten hun har her, tok hun med seg fra Australia, fra når hun bodde der. Det var en ekstremt vanskelig hest som hun fikk av hennes daværende sjef og instruktør David Grace. Det første denne hesten gjorde da han så henne, var å jage henne ut av paddocken han stod i. Han var så ekstrem i sin adferd at han sparket en annen hest til døde, har knukket flere av Sigrid ribbein med spark, og i det hele tatt vert en ekstremt truende og utfordrende hest. Meningen var at den skulle til slakt fordi den var direkte livsfarlig, men den ble sendt til David Grace, som videre ga ansvaret til Sigrid, som en siste utvei.  Han har ennå små tendenser til gammel adferd, ved at han sparker ut med frambeina, men nå er hans mentalitet totalforandret, og målet hans er ikke lenger å gjøre skade!

 

Rimkert i ringen

Plutselig fikk jeg det for meg at Rimkert skulle kåres, for gøy. Han er jo vallak, så titler og greier betyr lite for meg, men er jo kjekt å prøve noe man ikke har gjort før. Med så mye natural horsemanship og miljøtrening bak oss, med fokus på avslappet mentalitet, så var min største bekymring at han ikke skulle representere sin rase så godt som de andre kandidatene 😀 Han daffer stort sett med lav nakke og har det helt OK. Dog var jeg sikker på at det IKKE er OK å kåringsringen! Men det fikk gå som det kunne gå, handlerene er jo uansett flinke å få dem opp i energi.

Forberedelsene vi gjorde var egentlig minimale. Jeg tok en helvask to dager i forveien og passet på å holde han ren i mellomtiden. Dagen før barberte jeg hår i ansiktet og på ørene. Samme dag sprayet jeg han med glans og hadde babyolje i ansiktet. Og det var det. Verken jeg eller Rimkert er typen til å stresse ting opp, ting pleier å ordne seg. Selv om jeg kjente pulsen stige kvelden i forveien når jeg innså at jeg hadde glemt nummerlapper til hodelaget! Men med litt pusling med rett font og størrelse i Word, utskrift, plastlomme og strykejern fikk vi til et par hjemmelagede nummerlapper, og håpet ingen ville ta spesiell notis av det. Det gjor de ikke heller. Suksess! Jeg har enda ikke tatt dem av hodelaget, og kjenner det var for mye arbeid til at jeg kan ta dem av riktig enda…

Så kom vi til kåringsdagen da. Jeg kom i stallen om morgenen, tok på Rimkert sin taugrime og leietau, og tuslet avgårde i ti minutter til Sandnes og Jæren Rideklubb, med pass og papirer i handa. Der fikk han boks. Og stemingen hos hestene var noe høy, mens Rimkert sto med hodet i høyet og lot seg ikke bry med støy og energi fra andre hester.

Først skulle han måles da. Veldig greit, da alle mine tidligere forsøk på å måle han har resultert i helt forskjellige resultat, og alle som har spurt har måttet nøye seg med “mellom 150-170 et sted”. Men nå kan jeg altså si at Rimkert er 167 cm høy! NØYAKTIG like høy som meg. Det trodde ikke dommeren på, helt til han målte meg også. “Oh you are right!” sa han. Ja? Jeg sa jo det!

Rimkerts tur i ringen var litt sent på dagen, i mellomtiden hadde vi en pauseoppvisning i liberty (se neste post!), som gjorde meg enda mer bekymret for hans evner i ringen, for i liberty, DA må hesten virkelig være selvsikker, trygg, avslappet og TOTALT “connected” med meg. Så jeg kunne ikke risikere å miste det, selv om det betydde mindre energi i ringen. Så Rimkert fikk altså ingen kraftbomber i spiselig form i forkant av kåringen.

Når vår tur omsider kom. Gikk vi stille og rolig ned ringen. Stod der å ventet på vår tur. Og jeg ga ham over til handleren, som virket å møte mitt blikk med et smil som så ut til å forstå min tanke, “jaja, nå får du jobbe, energi kommer ikke gratis her!”

Han tok et godt grep om leietauet som var surret et par ganger rundt handa, men fant nok fort ut at det var det liten bakgrunn for. Resten kan dere se selv 🙂

Resultatet ble stambokgodkjent, uten videre premiering. På tross av det, synes jeg han var VELDIG flink! Og han er min superhest uansett 🙂 Veldig gøy var det, og nå kan vi si at vi har vert med på dette også 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 Fornøyd eier og hest!

Vår første oppvisning

Sigrid Ritland og jeg arrangerte Open Play Day, på Hindal gård, åpent for alle med og uten hest, til å komme å ha det gøy med oss! For anledningen, hadde Sigrid og noen av hennes studenter oppvisning med hestene sine. Inkludert meg, og dette ble dermed vår første offentlige oppvisning! Det var et lite publikum (dog stort nok…) men jeg kjente meg ganske nervøs, og nervøs for at min nervøsitet skulle påvirke Rimkert og vår fremføring 😀
Heldigvis, selv om ikke alt gikk helt etter plannen, steppet Rimkert opp og gjorde opp for min manglende selvsikkerhet!
Her er vårt innslag!
Og her er fra alles innslag 🙂