Bli med på skogstur!

Jeg elsker naturen. Spesielt fra hesteryggen. Det er noe helt spesielt med freden man føler, sittende på en varm hesterygg ute i naturen hvor kun vindsus, fuglekvitter og kvister som brekker under høvene er det eneste man hører. Ingen mennesker, bare meg og min hest, og følelsen av at vi deler tanker og følelser mens han så ydmykt bærer meg dit jeg forteller ham å gå. Mat for sjelen kaller noen det. For meg holder det å kalle det ren fred 🙂

Nå har det seg slik at jeg kjøpte meg et GoPro kamera, og det forstyrrer meg svært lite når det sitter på hjelmen min, så jeg tenkte jeg like gjerne kunne dele opplevelsen av noen av de mange fantastiske rideturene i naturen. Så da trenger man bare innbille seg at man sitter på en varm hesterygg, og nyte synet og lyden av naturen sett og hørt fra en rytters ståsted 🙂 Så håper jeg å dele mange flere slike rideturer i fremtiden 🙂

Screen Shot 2015-01-27 at 20.47.33

 

Strandtur i bølgesus og hesterus

Man kan vel ikke ha hest og ikke ha opplevd galopp i solnedgangen på stranden? Men jo, for meg så langt var det slik. Vi var på stranda en gang før, men der var det så mye folk at vi fikk ikke stort utav det og måtte fort trekke oss vekk. Men denne gang skulle vi til Hellestø stranden. Distriktets hestestrand! Det er mye åpnere der, og jeg hadde mistanke om at Rimkert ikke ville tåle store bølger like bra som han tåler rolig sjø. For vann er ingen problem, men bølger kan jo skjule haier som er på vei inn mot land for å knaske litt på hestebein.

Klare til å reise avgårde!

Vel fremme med rolige hester 🙂

Rimkert har alltid tid til mat..

Glede!

Alt den plassen, bare til oss!

Som ventet, var ikke Rimkert heeelt sikker på hva som kunne skjule seg i bølgene..

IMG_5242

Nei det der kan du bare glemme!

IMG_5243

Men hun derre gir vel ikke opp kjenner jeg henne rett….

IMG_5244

“Hei du hest! Kast pinnen da!”

IMG_5245

“Sorry hund… jeg trenger litt tid til å tenke over livet mitt før min eier kaster meg ut til haiene…

IMG_5251

Jeg prøvde å motivere Rimkert ved å vise ham hans hestevenn som ikke hadde noen problemer!

Vil legge til at før jeg gikk av og bestemte meg for å bruke litt tid på “bølgetilvenning”, gikk han motvillig ned til sjøen med meg på ryggen. Og når han skjønte at jeg hadde valgt å gå uti, tok han sats og hoppet et par meter uti sjøen i forsøk på å klarere de bølgene som var der. Men nå var han plutselig midt uti sjøen med bølger som slo ham i brystet og jeg kjente hans panikk begynne å sette litt itt 😀 Så jeg innså at her kunne vi ikke forbi lenge, tok tak i salhornet mens jeg prøvde å snu ham rolig, og ha ham gå rolig inn på land igjen. I virkeligheten så det omtrendt slik ut:

Cartoon Rim on beach


Men vi gikk ikke hjem. Vi gikk tilbake til bølgene til hans store forskrekkelse, til han turte å ta et par føtter rolig uti, og til med ruska litt i en bølge med mulen! Ingen bilder fra det.. oppmerksomheten går liksom 100% til hesten når den trenger det 🙂

IMG_5269

IMG_5258

På slutten av dagen hadde vi en ganske imponerende utsikt her 🙂

Omsider roet vi oss og bestemte oss for at vi ikke kunne dra hjem uten en flott slow motion galoppfilm langs stranden med solen bakgrunnen, og inspirasjonsmusikk!



Etter et par timer, godt fornøyde med dagens utspill, og de fantastiske hestene våre, var hesterumpene lastet og klar for hjemtur 🙂

IMG_5283

IMG_5285

Kjekke hester 🙂


IMG_5292

Vel hjemme la jeg merke til at stalleier hadde tent opp et bål. Bål har vi ikke sett på sammen før! Og som med alle uvanlige (og vanlige) ting, må jeg da ta med meg Rimkert for å teste han ut i situasjonen, og eventuelt gjøre han vandt til det. Men vi gikk umiddelbart så nære som jeg klarte uten å brenne ansiktet, og Rimkert så bare på bålet med store nysgjerrige øyne. Ikke noe redsel, ikke noe nervøsistet. Mer et “Wooooow…” type blikk. Så ingen action der, heldigvis egentlig 🙂

Den gang Rimkert satt seg fast..

En av de første gangene jeg skulle ri ut på tur alene kom jeg ikke så langt før jeg innså at for første gang så var Rimkert i ferd med å sette seg fast. Ja, første gang med meg. Jeg ante ikke hvordan han ville oppføre seg i en situasjon der han hadde satt fast en fot, eller flere føtter. Så jeg forberedte meg på det verste, 100 tanker fløy gjennom hodet mitt i løpet av et halvt sekund i det han satt seg fast, om hvordan jeg kunne kontrollere situasjonen. “Ok, jeg slenger meg av i en fart før han innser at han ikke får foten ut så jeg kan roe ham fra bakken!” Tenkte jeg. Men jeg kom ikke så langt før han rykket i foten, så jeg tenkte, “Vel, jeg får sitte her og be om at vi begge kommer helskinnet ut av dette”. Jeg var nok en smule overdramatisk har jeg funnet ut i ettertid.. men jeg hadde som sagt ingen anelse om hvordan han ville reagere i en slik situasjon så da forberedte jeg meg på det verste. Jeg hadde hørt om mange hester før som har blitt febrilske når deres dyrebare føtter befinner seg i en klemme de ikke kommer ut av. I vårt tilfelle var det et nedrevet stårgjerde som lå langs veien han satt den ene foten fast i.
Uansett, kjedelig å lese en haug med skrift, så jeg laget en tegneserie som oppsummerer hvordan det hele foregikk!
Så panikken min fløt rett over i en slags lykkerus/stolthet over den gode hesten som bare så uskyldig lurte på hva som foregikk med beinet hans, og så til meg for svar/hjelp! Jeg smeltet totalt og kjente meg ti ganger mer forelsket i denne godklumpen. Om enn på en litt panikkslagen måte, så fant jeg vertfall ut hvordan han reagerer i en slik situasjon:)

Edit*: Beklager, skriften er litt liten i boblene. I første ruta står det “Jeg må snu.. Jeg må snu!”, i andre ruta: “Jeg SNUR!” og “Vi skal ikke snu nå”. I tredje ruta: “skumle ting… skumle ting, skumle ting!” og i fjerde ruta: “SNU!!”

Sol! Ut!

Idag er det søndag, og solen var så sterk at den brøyt seg inn gjennom gardiner og alt og tvang meg opp av senga og ut i den! Slikt vær er så sjeldent syn at man ikke bare kan overse det. Man må UT! Sol er like sjelden kost for Rimkert som for meg så dette ville jeg at vi begge skulle nyte til det fulleste. Så jeg kom tidlig i stallen og tok han med til sørmaka på leietur så han skulle få gresse og jeg skulle få slappe av i sola i fin natur!:)
På vei bort fra stallen. Rimkert er alltid oppmerksom på ALT som foregår rundt seg:) 
Han stoppa og sto å stirret på en gravplass vi gikk forbi. Intenst og lenge. Etter jeg så nøye etter så jeg en dame i rød jakke som gikk helt på andre siden av gravplassen bak noen busker. Når hun var vekk, var Rimkert tilbake igjen (^^,)
En av de store fine markene i sørmarka fant vi oss tilrette i:) 
Spiser og gomler, men har et halvt øye på noen hunder som gikk i bakgrunnen:)
Og slike ble det, at en kald vintersdag i februar, ble den beste dagen på lenge:)

Rimkert på tur

Et av mine mål er å kunne ri på lange turer alene med Rimkert. Han er ikke helt med på det enda. Han går så klart og protesterer ikke men han kan bli litt engstelig og redd, spesielt om jeg rir og ikke leier han. Dog er det ikke hva som helst han er redd for 😛 Det pleier som regel å gå noe sånt som dette her:
Så dette jobber vi mye med nå. Heldigvis har vi hele sørmarka tilgjengelig rett ved stallen, så vi har mye fin natur å ri og trene i 🙂 Og i naturen klarer han seg veldig greit, er ikke så mye å frykte der 🙂 Biler og mindre lastebiler er også helt greit for han, som er fint da vi passerer mye vei. Det er verre med lastebiler og traktorer som kjører forbi oss. Men alt til sin tid. Det er mye bygging og slikt i området så det er faktisk lett å trene han på å bli vandt til lastebiler for tiden, så håper det forbedrer seg:)
Når det gjelder de mer skumle tingene, som plastposer, barnevogner, og andre småting som plutselig befinner seg langs veien, så må vi bare ta det når det dukker opp. Som regel så stopper han, puster veldig tungt, går veldig sakte og kanskje skvetter litt, men ikke noe mer alvorlig enn det. Er det veldig skummelt begynner han å trippe og vet ikke helt hvor han skal gå hen. 
Mange hester blir veldig stresset når de er redde hvis rytter holder dem tilbake, men Rimkert har jeg merket føler seg tryggere om jeg legger litt grep på han når ting blit skummelt. Nesten litt som han føler seg tryggere når jeg tar kontroll. Så det gjør jeg hvis det blir veldig skummelt, da har jeg litt grep om tøylene uten å dra i ham. Blir han fanatisk og har lyst til å løpe av sted, så tar jeg tak i en tøyle og bøyer hodet hans til siden til han slapper av (bøyer hodet slik at mulen er nesten borti foten min). Dette er noe jeg har lært ham til og kan ikke gjøres uten videre med en hest som er i en skummel situasjon som det ikke har blitt gjort på før, men han vet hva dette betyr og at han må gi etter og slappe av før vi kan gå videre og det er som regel veldig effektivt og får meg som rytter til å føle meg veldig trygg. Men er det bare litt skummelt så lar jeg han være og bare hjelper han forbi. Han må jo utvikle litt selvtillit til å kunne gå forbi skumle ting på egenhånd også:)
Vi går også ofte langs landeveien her utfor stallen for å treffe på lastebiler. Han sliter veldig med å være rolig når dem kommer. Men det som har fungert veldig bra er å leie ham langs veien, og når en lastebil kommer, tar jeg han ut til siden slik at vi ikke står i selve veien (vil ikke at han skal plutselig hoppe uti veien i panikk heller og bli truffet), og så stiller jeg ham opp så han ser rett på lastebilen. De fleste sjåfører er greie og sakner farten og kjører forsiktig forbi så det er veldig fint. På den måten for han forberede seg godt på at lastebilen kommer, ser den i god tid og følger med på den hele veien. Av og til begynner han å trippe litt mens den kjører forbi men da roer jeg ham litt ned med stemme eller et tak i leie tauet. Det jeg prøver er å hele tiden ha en veldig avslappet og kontrollert holdning, fordi situasjonen skal ikke være farlig eller skummel. 
Alt jeg skriver her gjelder forresten Rimkert når han er alene med meg på tur. Sammen med andre hester er det lite som utgjør problemer for han:)