Fluidity! Endelig!

Fluidity er et begrep Linda Parelli bruker ofte. Men bak ordet ligger en av de viktigste egenskapene man trenger for å ha suksess med hest. Evnen til å føle og flyte med hesten. MED den. Men hva betyr det og hvordan ser det ut?? Det er vanskelig å virkelig forklare. Gode hestemennesker gjør det automatisk. De vet nøyaktig hvor og hvordan de skal være i sammenheng med hesten for å få optimal respons. Det simpleste eksempelet på hva det er, er at man må bevege seg i takt med hesten i for eksempel en gangart. Lett? Hvem kan si at de rir med virkelig harmonisk flyt, alltid? Aldri hemmer hestens bevegelser med sine bevegelser, eller gir motsigende signaler. Aldri bruker feil energi i forhold til hva hesten skal gjøre, eller ikke er tydelig nok i sin positur, slik at hesten forstår hva rytter ønsker?

Ridning kommer naturlig for mange, og spesielt for de svært talentfulle. Men det kommer aldri uten å forstå hesten, dens bevegelser og tankemønster, hvordan den påvirkes og responderer på våre ulike signaler, posisjoner, energi og til og med humør! Når man først får lært det, så er det helt logisk. Men man må lære det. Og gjennombrudd i dette temaet er som ingen andre gjennombrudd, for det er når man jobber fluidity at man kommer inn under huden på hesten og virkelig forstår og jobber mot helt naturlig og ærlig harmoni. Der hvor vi aldri kan jukse oss til gode resultater eller skjule feil og problemer i ulike områder. Skal vi oppnå virkelig harmoni, må vi tørre å se på oss selv og innrømme alle feilene våre, og være genuint interesserte i å bli bedre for hesten. For det er oss det står på, alltid! Hesten lever allerede i harmoni, hester elsker harmoni og skaper det mellom hverandre. Vi må endre oss selv og utvikle oss selv til å kunne tilby hesten den harmonien den så inderlig ønsker.

Etter de noe poetiske setningene der, ville jeg bare dele kursopplevelsen fra nettopp dette temaet! Sigrid Ritland hadde nemlig det første kurset som omhandler fluidity! Det ble fullbooket umiddelbart og folk ventet i stor spenning på innholdet og lærdommen, og etter kurset var det ingen som kunne si at de ble skuffet! Det var et av de beste kursene jeg har vert på, og jeg lærte utrolig mye om meg selv og hva jeg må gjøre for å bli en bedre rytter. Å oppdage hvor små endringer man må gjøre er utrolig, og å oppdage ting man aldri har tenkt over at kan påvirke hesten, faktisk gjør det.

 

DSC_0003

 

Fluidity ble først oppsummert i følgende setning: “Moving all zones around with ease, rhythm and relaxation”. Som betyr at man skal kunne flytte på alle hestens soner enkelt, med rytme og avslapping i hesten. Dette er inkorporert alledere i hestene, de er vokst opp slik. Moren flytter føllet og leder føllet, og føllet vet at det skal vike og respondere på morens signaler, og det skjer med flyt og ro. Mor kan noen ganger være veldig bestemt med føllet, men føllet viser aldri redsel. Vi må lære å kunne gjøre det samme. Å kunne kommunisere med hesten og be om respons og fremdeles ha hesten alltid vite at den ikke trenger å respondere med frykt. Vi ønsker aldri frykt, nervøsitet eller anspenthet. Da kan man ikke få virkelig harmoni og flyt i kommunikasjonen. Det gjelder ikke bare i ridning, men i all håndtering og bruk av hest. Fra bakken eller ryggen.

Men for å vite hvordan vi får en avspent, avslappet og harmonisk hest, må vi vite hvordan det ser ut og hvordan det føles. Og hvordan det IKKE ser ut. Da må vi være ærlige og ta imot alle hestens tilbakemeldinger. Aldri skylde på hesten, men lære av den, og finne ut hvorfor den gjør som den gjør, og hva vi kan gjøre for å bedre situasjonen. Hestens negative tilbakemeldinger er oftest svært tydelige: Ørene bak, skraping med framfot, bukking, steiling, biting, mangel på respons, sparking, hevet hode, urytmisk gange, svisjing med hale, ja listen er lang. Disse tingene beskriver åpenlyse situasjoner hvor hesten prøver å fortelle oss noe, og skal vi oppnå harmoni må vi lytte, ikke sette lokk på hesten og fortelle den at vi ikke bryr oss om problemene dens. Vi kan ikke kreve at hesten skal stole på oss, respondere og jobbe for oss, når vi ikke en gang tar oss tid til å lytte til den og hjelpe den når den prøver å fortelle oss at noe er galt. Oftest er slik adferd stemplet som “problemadferd”. Vi skal være glade for at hesten gir oss tilbakemeldinger og en sjangse til å lære oss å gjøre ting bedre! For INGEN hester utviser negativ adferd uten grunn. Ingen. Og det er alltid (med mindre hesten er fysisk eller psykisk skadet) noe man kan gjøre for å gjøre det bedre.

Hester elsker harmoni og rytme. En hesteflokk utøver det meste i harmoni og rytme. De liker å være avslappet og trygge på sine omgivelser. De søker det alltid. Med oss også. Ingenting er bedre for en hest enn et menneske som forstår den og tilbyr den rytme og harmoni i alt. Men man kommer kanskje ikke dit med en gang man starter. Og først må vi lære oss å gjøre ting med harmoni og rytme, før vi kan gå å prøve å finne det sammen med hesten. Så den første øvelsen vi fikk var på trampoline! Tre stykker skulle finne den beste måten å hoppe sammen på slik at alle kunne hoppe rolig og behagelig, med rytme. Det måtte skje i en tre-takt. Og vi fikk føle hva som skjer når en gruppe ikke er i rytme, og hvordan det påvirker de andre. Slik må vi tenke når vi er med hesten. Går vi ut av harmoni og rytme, vil hesten merke det, og forstyrres av det.

DSC_0014

 

Den neste oppgaven var å gå i par, og se hvordan vi må påvirke den andre for å få den til å gå slik vi går. Gå frem, rygge, trave, sette galopp, skifte galopp osv. De fleste tenkte naturligvis at de måtte på en måte gi et forberedende signal til den andre personen, istedet for å bare gå avgårde og forvente at den andre skal følge med. Da var det ingen harmoni og det ble hakkete og brå bevegelser. Og vi oppdaget at vi har tid og mulighet til å gi forberedende signaler, selv når farten er høy! På samme måte må vi forberede hesten på det vi ønsker å gjøre. Vi viser med kroppen at vi har tenkt å for eksempel svinge til venstre, før vi tar i tøylen om vi må, istedet for å bare ta i tøylen med en gang. Vi øker energi i kroppen og rytmen vår, for å få hesten til å øke farten, eller motsatt for å senke farten. Istedet for å sparke den i siden eller dra i tøylene uten forvarsel. Vi vil ha harmoni, ikke sant!

DSC_0022

 

Deretter brukte vi våre trofaste og stødige blå hester til å øve litt på seteposisjoner. Vi satt også på hverandre, for å få en bedre forståelse for hvordan de ulike seteposisjonene påvirker hesten. Og det er utrolig hva man oppdager. Vi blir ofte fortalt at vi skal sitte oppreist og ut med brystet. Jeg har til og med sett folk sette en pisk over albuene som går bak ryggen, for å hjelpe på posituren! Men hva dette bare gjør, er å hule ryggen vår, forårsake at vi sitter på setebeina og flytter vekten fremover på hesten. Vi er heller ikke i noen god posisjon til å absorbere støt. Hvis vi istedet ruller bekkenet oppover slik at vi sitter på rumpeballene og halebeinet, flytter vi vekten bakover i salen, og hesten, og gir oss en mye mer stødig og atletisk posisjon hvor ryggen kan absorbere støt mye bedre. Ryggen er da helt vertikal, mange av oss huler ryggen når vi prøver å rette oss opp!

DSC_0074Vi øver på seteposisjoner på de stødige blå hestene våre.

DSC_0079Utegangshester vet å skape ekstra arbeid for eierne sine! 🙂 Jeanette brukte Rimkert på dette kurset, mens jeg selv var opptatt med å suge opp all informasjon og å dokumentere forløpet 🙂

 

DSC_0130Står man fast, får man god hjelp av Sigrid!

For å få god flyt i kommunikasjonen, må man først ha god respons fra hesten, uten frykt, nervøsitet eller anspentheter. Så dersom man mangler respons, eller har en hest som reagerer fremfor å respondere, må man fikse det først, hjelpe hesten å komme til en avslappet holdning, og kunne be om god respons, for deretter å jobbe med at kommunikasjonen skal skje i flyt og rytme/takt. Men selv når man jobber med å få bedre respons, finne avslapping osv, så kan man fremdeles gjøre det med fluidity. Å forholde seg rolig, rytmisk og forutsigbar for hesten vil hjelpe den å komme til ønsket tilstand raskere.

 

DSC_0188Et “triks” vi fikk for å passe på at vi sitter riktig var å “sitte på tommelen” og ikke miste kontakten med tommelen. Det hjelper oss å holde på setekontakten, eventuelt legge merke til om vi mister den, og så hjelper det overkroppen i riktig posisjon. 

DSC_0192Se hvor lang friseren kan bli i nakken! Å strekke halsen ut og ned er kjempebra for hestens fysiske og mentale tilstand. 

 

DSC_0245Seteposisjonen ble øvd på i alle gangarter, her i galopp. Det er viktig for oss å kunne finne riktig posisjon, slik at vi kan avspenne oss selv og slappe bedre av, og dermed kunne lettere hjelpe hesten å slappe av. 

DSC_0264Mange slitne deltakere (mest mentalt! MASSE bra informasjon i løpet av dagen!), men vel verd strevet 🙂

 

 

Rimkert i avisa

Plutselig fikk jeg en telefon av en av oppstallatørene på Hindal som jobber i Stavanger Aftenblad, Ingeborg Jensen. Om hun kunne få skrive en reportasje av meg og Rimkert, og om vi kunne vise litt hva vi kan.

 

Hva jeg sier: Joda. Det er koselig det, vi kan gjerne vise frem litt. Imorgen ja, ja men det er greit.

 

Hva jeg tenker: Hva? Meg? Hvorfor det?? Vise frem.. sånn på film?? I MORGEN?!?! Hva skal jeg ha på meg da?! Hva slags spennende har vi liksom å komme med som folk gidder å interessere seg for? Hvem VET hvem alle disse menneskene som skal se dette er?! Herregud, hva skal jeg si da? Hva om jeg får jernteppe, hva om jeg sier noe feil? Jeg stresser jo når jeg skal filme audition ALENE, og jeg skal liksom ha journalister som skal se på og forventer flotte greier på veldig kort tid?! Vi får jo ikke tid til å forberede noenting!

 

Men. Jeg har nemlig bestemt meg for å endre mitt tankemønster i det siste. Hvor veien vanligvis har vert veldig kort fra tanke til stress til mild panikk om alt mulig rart, skal jeg nå gi litt mere blanke. Jeg styrer så lite i denne verden at ting får skje som de skjer, og så får det bare være med det. Og hvis det var et avisintervju med film som skulle skje nå så javel så får det bare være slik. Så får det bare gå som det går. Det går helt sikkert fint. Jeg kan snu alt til å bli positivt uansett!

 

Så jeg tok livet helt med ro og møtte opp til avtalt tid, og fant en hest som hadde hatt diaré på hele halen. Flott! Så har vi noe å gjøre på i full fart mens journalistene venter med alt utstyret sitt på stallgangen. De er sikkert gode på å vente. Og uansett om de ikke er det så blir de litt bedre på det nå. Your welcome! Så var det rett ut på lekeplassen og få montert på meg “mygg” som journalisten kalte det. Det så mer ut som en overvektig edderkopp med vinterpels spør du meg. Men lyd skal man ha. Så var det bare å prate i vei om parelli og horsemanship og hva vi driver med, samtidig som man ikke skulle si “eeemmm” og andre “ventelyder”, huske på å se inn i kamera eller på mannen, og gjøre “vår rutine”. Som ikke er noen rutine i det hele tatt, jeg bare valgte noen ting som sikkert ville vert kjekt å se. Jeg gjorde mye rart og sa mye rart og jeg er veldig glad for at det ble klippetned til to minutter! På slutten spurte journalisten om noe action. Kan vi hoppe for eksempel? Joda, jeg har aldri gjort det før så det går sikkert helt fint! Altså vi har hoppet før. Men jeg har aldri hoppet uten noenting på hesten (jeg har ikke verdens beste balanse barbak for å si det slik, så å hoppe hindre slik har ikke vert min prioritet), men de stokkene som ligger her er jo ikke så høye så det bør vi klare uten at vi ser helt håpløse ut! Og det gikk helt fint det også. De var vel der i en liten time eller noe før kameramannen gikk og så gjorde Ingeborg resten av intervjuet alene og jeg fortalte om livet mitt og horsemanship.

 

Screen Shot 2014-10-24 at 21.10.36

 

Så da har vi jammen blitt en opplevelse rikere! Rimkert tenkte nok spesielt over dette her. Han fikk komme opp ha selskap, gjøre noen småting for veldig mange gulerøtter, så han var nok veldig fornøyd! Men jeg har ivertfall blitt en opplevelse rikere! Skal man bli bedre og utvikle seg må man bare stå på og tørre å hoppe ut i ting uten å bekymre seg så mye. Det går jo som regel HELT fint 🙂

 

http://www.aftenbladet.no/tv/Se-hesten-herme-etter-Monas-bevegelser-3543699.html

 

http://www.aftenbladet.no/nyheter/Mona-giftet-seg-forst-i-dataspill—sa-pa-skikkelig-3542845.html

Advanced Horsemanship kurs på Hindal

Dette blir en lang tekst, men på kurser kommer jo så mye informasjon 🙂 Det var ingen som var satt til å ta bilder så fikk ikke dekket alle øvelser med bilder men fikk noen innimellom, de er på slutten av innlegget.

DSC_0004

I helgen var jeg og Rimkert på advanced horsemanship kurs med Sigrid Ritland på Hindal Gård. For de som er kjent med Parelli programmet var det et level 3-4 kurs. Det er alltid interessant å være på kurs fordi alle “hullene” i utviklingen man vanligvis ikke tenker over, kommer så veldig synlig frem og man må møte dem og fikse dem før man kan komme videre. I hverdagen er det lett å overse, eller ikke tenke over at noe spesielt ikke er helt på plass enda. I hverdagen er det lett å hoppe over viktige grunnlegende øvelser som gjør at en mer avansert øvelse blir mer nøyaktig og komplett, og det er lett å ikke klare å identifisere (eller innrømme) at den avanserte øvelsen ikke er komplett. Man overser viktige grunnleggende elementer som gjør at øvelsen blir perfekt, og ikke bare OK, eller bra. Og på kurs kommer alt slikt frem. Alle huller, alle snarveier man tidligere har tatt, og det man tror har vert veldig bra er plutselig bare OK fordi det er hull i fundamentet i et sted. Men jo fortere man finner hullene, jo fortere kan man tette dem og bli enda bedre, enda mere nøyaktig, enda mere presis.

Dag en brukte vi hele dagen på bakken. Med fokus på “refinement”. Det handler ikke lenger om å klare en øvelse på høyere nivå. Det handler nå om å kunne gjøre det med høy presisjon, med full kontroll på alle hesten sine ben og 100% fokus og “connection” mellom hest og menneske, samtidig som at hesten er helt avslappet og godtagende ovenfor øvelsen og kommunikasjonen. Og hvis man ikke har alle de tingene, må man vite hvordan man kommer dit og kan komme opp med strategier som raskt kan få disse tingene på plass igjen. Det er jo sjelden slik at alt er 100% hele tiden. 100% fokus, 100% avslapping, 100% riktig respons, 100% rytme og flyt. Hvis noen har det bør de bli skrevet inn i historiebøkene som verdens første! Ingen kan ha alt på plass hele tiden. Det er alltid noe som kan forbedres, men det viktigste er å vite hvordan man kan forbedre det, ha riktige strategier og ikke minst, kunne identifisere hvor forbedringen trenger å være.

Den første oppgaven var å velge en av de syv lekene (grunnlaget for kommunikasjon i parelli programmet), og leke det fra en sone vi ikke har gjort før. Sone 1 er foran hesten og nesen, sone to er fra ørene til rett foran skulder, sone tre er fra skulder til hofter, sone fire er bakpart og sone fem er halen og bakover. Så vi skulle stå i en sone og gjøre noe vi ikke har gjort før i den sonen. Jeg valgte først å gjøre yo-yo game i sone fem. Som vi si at jeg bare står bak hesten og skal ha den til å gå i rett linje frem og tilbake. Men jeg fant ut fort at mine korrigeringer ikke fungerte fra bak hesten og kom på at jeg ikke har brukt driving game på bakpart fra sone fem og brukte tid på det i stedet! Dette hjalp oss å tenke litt kreativt og huske på å være flinke å variere øvelser, og ikke gå i samme spor og samme øvelsene hver gang. Det blir mer interessant for hesten og ved å variere oppgaver stimuleres hesten mentalt og blir mer engasjert i kommunikasjonen istedet for at den går på “autopilot” fordi den vet hvordan vi pleier å gjøre oppgaven og antar svaret.

Oppgave nummer to var å utvikle responsen fra porcupine game på grimen. Som vil si at, når hesten føler et press, som følge av at vi for eksempel leder med leietauet, eller tar opp kontakt på leietauet, skal hesten komme av presset med god respons. Vi skulle da, kun ved å lede hesten med myk kontakt i leietauet, få hesten opp i skritt, trav og gallopp. Legge merke til hvordan det var og identifisere om noe trengs å fikses. Kommer hesten frem med en gang den kjenner at vi tar opp kontakt og leder den frem? Kommer den med villig energi eller “henger den på grima”? Fra holdt til skritt var det ingen stor sak for noen. Men fra holdt til gallopp, da krevdes svært tydelig kroppspråk og kommunikasjon for man kan ikke så enkelt “dra” en hest opp i gallopp, og vi fikk aldri ha mere enn myk kontakt med tauet. Skal man ha en følsom hest som responderer bra på små og myke signaler, må man finne ut hva som må til for å få hesten til å respondere bra på myk kontakt, og da trenger man å bruke tydelig kroppspråk.

Så var det lunsj, deilig vegetarmat som Sigrid alltid serverer på kursene sine 🙂

Oppgave tre, var å gjøre åttetalls mønsteret i galopp med enkle galoppskifter i midten, ved å bruke vår nå forbedrede porcupine. Jeg har jobbet mye med galoppen til Rimkert og han synes enda galopp er veldig tungt når det skal skje med samling, små volter og mønster. Så dette var en utfordring for oss! Men det er bra så får vi øve oss på balanse, timing og posisjon for å få det bedre til. Tok noen runder i trav først og la merke til at hans draw ikke var helt bra nå, istedet for å komme rett til meg med respons, driftet han veldig utover og jeg måtte blokkere han fysisk for at han skulle stoppe og komme, før jeg kunne sende ham ut igjen i motsatt retning. Dette skjedde på begge sider og jeg forstod ikke helt hva som hadde skjedd for han er vanligvis veldig responsiv på draw, men jeg innså at det var faktisk jeg som posisjonerte meg feil og faktisk forårsaket ham til å drifte utover, uten at jeg mente det! Når jeg husket riktig posisjon kom hans vanlige respons tilbake igjen og vi fikk til mønsteret i galopp med simple skifter i midten. Man får virkelig lært seg å aldri dømme hesten, den responderer alltid på vår posisjon, energi og kommunikasjon og vi må først se etter feilen i oss, for det er som regel alltid der den ligger!

Siste oppgaven for dagen var å prøve litt flank roping. Det vil si at istedet for å kommunisere med hesten via leietau festet til hodet, skal vi kommunisere via leietau festet rundt flanken. Flanken er et veldig sensitivt område for hesten og naturlig og instinktiv respons for hester er å bukke om de kjenner press i dette området, så man må ha en viss grad av kommunikasjon og vite med sikkerhet at hesten er trygg på å kjenne tau og bevegelse i dette området før man kan gjøre noe sånt som dette. Noen hester er naturlig OK med å kjenne ting overalt på kroppen, Rimkert er en av dem og blir svært sjeldent nervøs eller plaget av utstyr uansett hvor på kroppen det er. Men det betyr ikke at kommunikasjon via det området vil være bra! Oppgaven var å gjøre sirkelleken og få til å rygge ut, sende ut på sirkel, ha hesten sirkle og la lengden på tauet bestemme grensen på sirkelen, og hente hesten inn igjen. Det gikk veldig bra i skritt, og Rimkert er godt vandt til å se mine signaler uavhengig av tauet, og vi fikk til fine sirkler i skritt. Trav var en større utfordring, fordi når han kom til enden av tauet kjente han press over flanken, som fikk bakpart til å flytte innover og frampart ut og dermed legge opp til at han dro ut av sirkelen og bort fra meg. Jeg måtte ha en strategi for å passe på at han kunne forstå at press på tauet kun betyr enden på sirkelen og at hen må gjøre sirkelen mindre for å unngå det, så jeg la inn flere “frakoblinger” altså bakpartsvikning, når jeg så at han nærmet seg grensen, slik at bakpart måtte vende litt utover istedet for innover. Da fikk vi etterhvert fine sirkler i trav også. Poenget med øvelsen var ikke annet enn at vi skulle utfordre vår kommunikasjon med hesten. Man trenger sjeldent flank roping til noe som helst, men det gjør at vi lærer hesten å stole på oss og ta imot vår kommunikasjon som vanlig selv om ting er litt annerledes. Slik kan vi forberede hesten til å holde kontakt og kommunikasjon med oss når uvandte situasjoner oppstår. Vi lærer også å bli kreative fordi vi må løse utfordringer som kommer når ting blir litt annerledes.

Dag to jobbet vi med freestyle og finesse med fokus på kontakt og kommunikasjon via setet. Med først litt teori på hvordan vekten og posisjonen av vårt sete påvirker hesten og hvordan vi må flytte vekten og posisjon i setet for å oppnå ønsket respons i hesten. Det starter med de ulike tøyleposisjonene som gjør at hesten flytter ulike ben. For eksempel en direkt tøyle flytter samme fremfot, i samme retning, som retningen vi viser med tøylen (dersom vi isolerer et steg), og for å gjøre det lett for hesten å flytte denne foten må vi vekte den diagonale bakfot. Uten tøyle må vi bruke samme posisjon i setet som vi ville gjort med tøyle, og ved god nok trening vil hesten respondere som han ville gjort om man hadde en tøyle.

Når vi jobber med dette går setningen “gjør i din kropp, hva du vil hesten skal gjøre i sin” mye igjen. Og det er en kjempebra veiledning, for når vi gjør i vår kropp det hesten trenger å gjøre for å utføre bevegelsen, vil det automatisk vekte riktige steder i setet som gjør det lettere for hesten å utføre bevegelsen. Et eksempel er å gå sidelengs. Jeg er ikke alltid flink å forklare så her er en amatørtegning i stedet:

eksempeltegning

For at det skal føles lett for hesten å gå sidelengs, må den bøye kroppen litt og åpne ribbeina i den retningen den skal, mens den må korte inn ribbeina på motsatt side. Dersom vi presser ut ribbeina vår i den retningen vi skal, legges det automatisk mere vekt på motsatt side i sete, dette vil lage et lite trykk fra setet vårt som hesten vil “pushes” bort fra. Første gang jeg prøvde å gå sidelengs med Rimkert, hadde jeg sett Pat Parelli demonstrere dette og jeg hadde liten tro på at det var så enkelt og regnet med det krevde litt trening, men jeg prøvde bare for å se, stakk ribbeina ut og vektet innsiden og voila, så fikk jeg flott sidelengs! Det er dog viktig å tenke på at man enten må ha veldig god og lett kontroll på fremover, eller stille hesten mot en vegg eller gjerde for å hjelpe hesten å forstå at det er kun sidelengs man er ute etter. Noen hester tolker nesten all press som fremover og da er det viktig å gjøre det lettere for hesten ved å ta bort den muligheten, istedet for å måtte holde den igjen og risikere forvirring hos hesten.

Vi begynte med å isolere alle bevegelser og steg, og å få dem til kun med setet. Flytte en fremfot, en bakfot, et steg frem, et bak osv. Deretter ta flere steg, men alltid bestemme hvor mange steg og være nøye på hvilke føtter som skal flyttes når. Vi må finne ut hvor mye energi og signal vi trenger for å få til ønsket bevegelse og ønsket antall steg. Når vi hadde jobbet med det en stund ble vi gitt et mønster å bruke det i, som kalles “The bow tie”, fordi det ligner en sløyfe. Dette mønsteret brukes til å utvikle galoppskifter fordi det krever mye bakpartskommunikasjon. Mønsteret ser slik ut:

bowtie

Så man kommer langs veggen, og svinger rundt punktet ved å flytte bakpart i stedet for å lede fremparten rundt. Så fremparten vil hele tiden peke inn mot punktet mens bakparten viker rundt. Og denne oppgaven skulle gjøres uten tøyler, kun med setet. Så da måtte vi passe på å ha god kommunikasjon med bakpart kun via sete og sjenkler. Vi startet i skritt, for å gjøre hesten kjent med mønsteret så han kan føle seg trygg på hva som kommer. Ting går ofte veldig lett i skritt, det går relativt sent og man har god tid til å tenke over bevegelsene man må gjøre og korrigeringene som må til dersom det ikke skjer. I trav krevde det litt mere og vi måtte jobbe en del for å få til fine vendinger rundt punktet. Dersom det ble vanskelig å holde frempart mot punktet, fikk vi en strategi som vi kunne jobbe med for å gjøre det lettere. Og det var bare å flytte seg rundt punktet og vike bakpart til hesten tok noen steg med ønsket posisjon og så belønne med en liten pause. Hesten vil da etterhvert fokusere mer på punktet i svingen når den forstår hvordan den skal vike rundt det.

Vi prøvde til slutt litt i galopp, men vi har nok enda litt å gå før det sitter bra 🙂 Dersom mønsteret skulle blitt brukt til galoppskifter ville skiftet skje i det hesten kommer rundt tønnen og skal ut på sporet igjen.

Etter lunsj igjen var det finesse, ridning med tøylekontakt og presisjon. Med fokus på å kun bruke tøyler til å stille hestens posisjon, og sete til å kommunisere hvilke bevegelser som skal utføres. Vi jobbet med shoulders in og haunches in, og hva vi må gjøre i kroppen og med tøylene for å få dette til. Jeg og Rimkert rir sjeldent dressur, men jeg har brukt tid på å å lære inn shoulders in og haunches inn fra bakken. Det var dog første gang vi prøvde fra ryggen. Vi begynte selvfølgelig på veggen for å gjøre det lett for hesten og det gikk overraskende bra! Rimkert er vanligvis tung i skuldrene og jeg forventet at det skulle kreve litt å holde dem på plass men han føltes veldig lett og han var lett å stille i kroppen. Utrolig hva god forberedelse utgjør, både for rytter og hest. Han trengte noe hjelp fra tøylen for å holde skulder fra å falle helt ut i shoulder in, så vi skal jobbe med å få det til at vi ikke trenger støtte fra tøylen til det.

DSC_0005Teori, chit chat og kos på morgenen

DSC_0037

 Høyt konsentrasjonsnivå når vi skal fokusere på å kun bruke setet. Tøyler fikk vi ha til sikkerhet og for å hjelpe hesten å forstå dersom den ikke responderer på sete. Sticken har vi også slik at vi kan tydeliggjøre signal fra sjenkel eller sete dersom hesten ikke forstår eller ikke responderer på ønsket lett signal. For eksempel om vi vil flytte frempart, legger vi vekten i setet og mildt trykk fra sjenkel og om hesten ikke responderer kan vi tappe hesten på skulderen med sticken for å fortelle den at vi ønsker at den flytter skuldrene bort fra vekten og trykket vi har påført.

DSC_0044

 I ferd med å flytte fremparten til venstre. Vi ble anbefalt å ta på halsring for å teste signalene derifra også som alternativ til tøyler.

DSC_0047

Fortsettelse av å flytte fremparten mens bakben står i ro. Jeg tester her responsen på sete og sjenkler kombinert med halsringen.

DSC_0050

 Viktig å ta pauser! Det er lange dager på kurs og mye læring er mentalt krevende for hest og rytter 🙂

DSC_0053

DSC_0055

DSC_0058

 Når ting funkar bra i holdt og skritt, prøver vi det samme i trav.

DSC_0063

Før bow tie mønsteret finpusser jeg på bakpartskontrollen fra setet.

DSC_0068

 Bakpart skal vike rundt punktet (her bruker vi tønner), mens frempart skal holdes inn mot punktet. Her faller han litt ut.

DSC_0071

 Starter signalet for å vike bakpart og få frempart inn mot tønnen.

DSC_0073

 Denne gang så det bedre ut 🙂

DSC_0075

 Vi stopper og tar en liten pause for å fortelle Rimkert at han gjorde det bra rundt tønnen den gangen. Belønning er essensielt for god læring!

DSC_0083

 Vi prøver i trav.

DSC_0092

 Simuleringer er en gøy og lærerik måte å se ting på, og det kan hjelpe om vi prøver uten hest for å forstå bedre hva vi skal gjøre. Her har vi fått to sticks hver som vi skal bruke for å bli hest, og se hvordan vi trenger å bruke bena og kroppen for å få til shoulders in og haunches in.

DSC_0095

 Rimkert er rimelig sikker på at det nå har fullstendig tørna for menneskene.

DSC_0103

 Så skulle vi gå sammen i par og skifte galopp på hverandre. Den som har ytre galopp skal påvirke den andre for å få den til å skifte galopp på samme steg, ved å legge press på hoften mens bena var i luften.

DSC_0105

Vi fikk det til! Og det var overraskende hvordan man ble påvirket til å skifte galoppfot og det ble nermest som om man ikke kunne gjøre noe annet enn å skifte når vi fikk trykk på hoften fra den andre personen.

DSC_0107

 Vi hadde det tydeligvis svært morsomt med denne øvelsen 🙂

DSC_0115

Vi gjør oss klar til finesse ridning 🙂

DSC_0122

 Sjekker respons og kommunikasjon når jeg plukker opp kontakten.


Hengerlessing på nytt nivå!

Jeg elsker liberty. Det vet vel alle som kjenner meg bare bittelitt nå. Og hvis noe er en utfordring (spesielt hvis noen allerede har stemplet det som “helt umulig”), da må vi gjøre det. Helst i liberty. Det er i liberty vi virkelig lever og oppnår de store tingene! Og følelsen hver gang man oppnår noe “umulig” er fantastisk. Fordi det vitner om noe spesielt mellom meg og min hest, en tillitt han gir til meg, i det jeg ber han gjøre ting som fullstendig strider mot hans natur, men som han likevel prøver å gjøre så godt han kan. Og så lyser han opp når han skjønner at han klarte det. En hests mestringsfølelse er noe helt spesielt man ALDRI må gi slipp på. La hesten så ofte som mulig få vite at han er en vinner, at han klarte det, og at han er fantastisk som klarte det! Rimkert elsker den følelsen, det ser jeg på hele han. Og jeg elsker å gi den følelsen til han!

Jeg ville prøve å ta hengerlessing til et nytt nivå, i liberty. Så jeg satt opp kamera 🙂

Screen Shot 2014-10-05 at 19.47.28

Bli med på skogstur!

Jeg elsker naturen. Spesielt fra hesteryggen. Det er noe helt spesielt med freden man føler, sittende på en varm hesterygg ute i naturen hvor kun vindsus, fuglekvitter og kvister som brekker under høvene er det eneste man hører. Ingen mennesker, bare meg og min hest, og følelsen av at vi deler tanker og følelser mens han så ydmykt bærer meg dit jeg forteller ham å gå. Mat for sjelen kaller noen det. For meg holder det å kalle det ren fred 🙂

Nå har det seg slik at jeg kjøpte meg et GoPro kamera, og det forstyrrer meg svært lite når det sitter på hjelmen min, så jeg tenkte jeg like gjerne kunne dele opplevelsen av noen av de mange fantastiske rideturene i naturen. Så da trenger man bare innbille seg at man sitter på en varm hesterygg, og nyte synet og lyden av naturen sett og hørt fra en rytters ståsted 🙂 Så håper jeg å dele mange flere slike rideturer i fremtiden 🙂

Screen Shot 2015-01-27 at 20.47.33

 

Strandtur i bølgesus og hesterus

Man kan vel ikke ha hest og ikke ha opplevd galopp i solnedgangen på stranden? Men jo, for meg så langt var det slik. Vi var på stranda en gang før, men der var det så mye folk at vi fikk ikke stort utav det og måtte fort trekke oss vekk. Men denne gang skulle vi til Hellestø stranden. Distriktets hestestrand! Det er mye åpnere der, og jeg hadde mistanke om at Rimkert ikke ville tåle store bølger like bra som han tåler rolig sjø. For vann er ingen problem, men bølger kan jo skjule haier som er på vei inn mot land for å knaske litt på hestebein.

Klare til å reise avgårde!

Vel fremme med rolige hester 🙂

Rimkert har alltid tid til mat..

Glede!

Alt den plassen, bare til oss!

Som ventet, var ikke Rimkert heeelt sikker på hva som kunne skjule seg i bølgene..

IMG_5242

Nei det der kan du bare glemme!

IMG_5243

Men hun derre gir vel ikke opp kjenner jeg henne rett….

IMG_5244

“Hei du hest! Kast pinnen da!”

IMG_5245

“Sorry hund… jeg trenger litt tid til å tenke over livet mitt før min eier kaster meg ut til haiene…

IMG_5251

Jeg prøvde å motivere Rimkert ved å vise ham hans hestevenn som ikke hadde noen problemer!

Vil legge til at før jeg gikk av og bestemte meg for å bruke litt tid på “bølgetilvenning”, gikk han motvillig ned til sjøen med meg på ryggen. Og når han skjønte at jeg hadde valgt å gå uti, tok han sats og hoppet et par meter uti sjøen i forsøk på å klarere de bølgene som var der. Men nå var han plutselig midt uti sjøen med bølger som slo ham i brystet og jeg kjente hans panikk begynne å sette litt itt 😀 Så jeg innså at her kunne vi ikke forbi lenge, tok tak i salhornet mens jeg prøvde å snu ham rolig, og ha ham gå rolig inn på land igjen. I virkeligheten så det omtrendt slik ut:

Cartoon Rim on beach


Men vi gikk ikke hjem. Vi gikk tilbake til bølgene til hans store forskrekkelse, til han turte å ta et par føtter rolig uti, og til med ruska litt i en bølge med mulen! Ingen bilder fra det.. oppmerksomheten går liksom 100% til hesten når den trenger det 🙂

IMG_5269

IMG_5258

På slutten av dagen hadde vi en ganske imponerende utsikt her 🙂

Omsider roet vi oss og bestemte oss for at vi ikke kunne dra hjem uten en flott slow motion galoppfilm langs stranden med solen bakgrunnen, og inspirasjonsmusikk!



Etter et par timer, godt fornøyde med dagens utspill, og de fantastiske hestene våre, var hesterumpene lastet og klar for hjemtur 🙂

IMG_5283

IMG_5285

Kjekke hester 🙂


IMG_5292

Vel hjemme la jeg merke til at stalleier hadde tent opp et bål. Bål har vi ikke sett på sammen før! Og som med alle uvanlige (og vanlige) ting, må jeg da ta med meg Rimkert for å teste han ut i situasjonen, og eventuelt gjøre han vandt til det. Men vi gikk umiddelbart så nære som jeg klarte uten å brenne ansiktet, og Rimkert så bare på bålet med store nysgjerrige øyne. Ikke noe redsel, ikke noe nervøsistet. Mer et “Wooooow…” type blikk. Så ingen action der, heldigvis egentlig 🙂

Westernrimkert

Vi arrangerte Westerndag på stallen. Med tilhørende western hesteaktiviteter. Rimkert har jo hatt på seg westerutstyr, så så langt så bra! Det er verre med western ridesporten. Men hvem bryr seg om talent, når man kan prøve nye ting og ha det gøy? Det var vertfall vårt motto for dagen! Eneste konkurransen vi hadde var barrel race. Og det vant vi ikke for å si det sånn. Jeg hadde ikke brukt noe tid på å øve for å i det hele tatt prøve å vinne det uansett. Jeg hadde vert for opptatt med å bruke alle mine hjerneceller på å tenke på liberty programmet til kåringen, så det var ikke rom for annen trening!

Men som alltid så har vi det vertfall gøy 🙂

For de som ikke forstår hva det er vi gjør i starten, så “leker” vi cutting. Ingen av hestene våre var en gang i nærheten av å kunne cutte noe som helst, så vi prøvde å gjøre det på annet hvis ved å ha en person på bakken som kan guide hesten og “hjelpe” den å cutte oss 😛

 

Liberty oppvisning på kåringen

På kåringen var det ikke bare kåring som gjaldt. Vi fikk nemlig også muligheten til å ha et pauseinnslag. Da måtte jeg jo tenke over hva det er vi kan vise som kan imponere mest, og vel, det er vel uten tvil liberty vi kan og liker best, så da ble det et liberty innslag!

Nå skal det være sagt, at forbereding ikke er noe jeg tar så seriøst som jeg kanskje burde. Jeg forberedte meg jo, men det ble mye, “arh.. samma det, det går fint!” Og det bruker å funke bra for meg. Som en introvert med generelt lavt energinivå skal det godt gjøres å gjøre det annerledes enn nettopp slik. Han kan jo øvelsene uansett. Jeg måtte bare passe på at han kunne alle på rad, i den rekkefølgen jeg ville legge opp til. Men jeg kom bare så langt at jeg så for meg rekkefølgen i hodet og memoriserte den, mens jeg hørte på sangen jeg skulle bruke. Jeg kunne vel vite sånn ca hvor lang tid hver øvelse tok.

Den største utfordringen og bekymringen var uansett ikke øvelsene. Dette var LIBERTY. Og det viktigste var jo da bare at han ikke gikk fra meg! Det var jo tross alt en ny plass. En ny setting. Og han kan fint rekke tunge og stikke av mens han bukker når vi øver hjemme av og til. Vi fikk noen minutter til å varme opp, utenfor ringen vel å merke, men det var OK. Jeg bruke de dyrebare minuttene på å virkelig få Rimkert connected, og prøve å fortelle han av hele mitt hjerte at det er dødsviktig at han er MED meg. For uten leietau eller noenting, er han fri. HELT fri til å velge å gjør akkurat det han vil. Gå akkurat hvor han vil. Jeg må bare stole på at jeg har forberedt han godt nok, med all trening vi har bak oss, til at han VELGER å bli hos meg og høre på det jeg har å si. Heldigvis for meg, så klarte vi det 🙂 Det vi ikke klarte, var en god sidelengs, slik vi hadde øvd på. Så det klusser seg til et sted midt i oppvisningen. Men oppi all forvirring over hvor fort sangen gikk meg forbi, og hvordan jeg burde hatt mer tid til hver øvelse enn hva jeg så for meg i hodet mitt, var det nok jeg som ikke klarte gi tydelige nok signaler. Men kanskje jeg lærer å forberede meg bedre neste gang! Selv om jeg ikke har lært det etter utallige situasjoner jeg har vert oppi som krever god forberedelse, så er det vel ingenting som tilsier at jeg ikke skal lære denne gang?!

 

Takk til alle kjekke venner som kom å så på oss, støttet oss, og takk til alle kjente og ukjente som ga oss varmende komplimenter 🙂

 

Og takk til Norsk Frieser Forbund for blomster!

Rimkert i ringen

Plutselig fikk jeg det for meg at Rimkert skulle kåres, for gøy. Han er jo vallak, så titler og greier betyr lite for meg, men er jo kjekt å prøve noe man ikke har gjort før. Med så mye natural horsemanship og miljøtrening bak oss, med fokus på avslappet mentalitet, så var min største bekymring at han ikke skulle representere sin rase så godt som de andre kandidatene 😀 Han daffer stort sett med lav nakke og har det helt OK. Dog var jeg sikker på at det IKKE er OK å kåringsringen! Men det fikk gå som det kunne gå, handlerene er jo uansett flinke å få dem opp i energi.

Forberedelsene vi gjorde var egentlig minimale. Jeg tok en helvask to dager i forveien og passet på å holde han ren i mellomtiden. Dagen før barberte jeg hår i ansiktet og på ørene. Samme dag sprayet jeg han med glans og hadde babyolje i ansiktet. Og det var det. Verken jeg eller Rimkert er typen til å stresse ting opp, ting pleier å ordne seg. Selv om jeg kjente pulsen stige kvelden i forveien når jeg innså at jeg hadde glemt nummerlapper til hodelaget! Men med litt pusling med rett font og størrelse i Word, utskrift, plastlomme og strykejern fikk vi til et par hjemmelagede nummerlapper, og håpet ingen ville ta spesiell notis av det. Det gjor de ikke heller. Suksess! Jeg har enda ikke tatt dem av hodelaget, og kjenner det var for mye arbeid til at jeg kan ta dem av riktig enda…

Så kom vi til kåringsdagen da. Jeg kom i stallen om morgenen, tok på Rimkert sin taugrime og leietau, og tuslet avgårde i ti minutter til Sandnes og Jæren Rideklubb, med pass og papirer i handa. Der fikk han boks. Og stemingen hos hestene var noe høy, mens Rimkert sto med hodet i høyet og lot seg ikke bry med støy og energi fra andre hester.

Først skulle han måles da. Veldig greit, da alle mine tidligere forsøk på å måle han har resultert i helt forskjellige resultat, og alle som har spurt har måttet nøye seg med “mellom 150-170 et sted”. Men nå kan jeg altså si at Rimkert er 167 cm høy! NØYAKTIG like høy som meg. Det trodde ikke dommeren på, helt til han målte meg også. “Oh you are right!” sa han. Ja? Jeg sa jo det!

Rimkerts tur i ringen var litt sent på dagen, i mellomtiden hadde vi en pauseoppvisning i liberty (se neste post!), som gjorde meg enda mer bekymret for hans evner i ringen, for i liberty, DA må hesten virkelig være selvsikker, trygg, avslappet og TOTALT “connected” med meg. Så jeg kunne ikke risikere å miste det, selv om det betydde mindre energi i ringen. Så Rimkert fikk altså ingen kraftbomber i spiselig form i forkant av kåringen.

Når vår tur omsider kom. Gikk vi stille og rolig ned ringen. Stod der å ventet på vår tur. Og jeg ga ham over til handleren, som virket å møte mitt blikk med et smil som så ut til å forstå min tanke, “jaja, nå får du jobbe, energi kommer ikke gratis her!”

Han tok et godt grep om leietauet som var surret et par ganger rundt handa, men fant nok fort ut at det var det liten bakgrunn for. Resten kan dere se selv 🙂

Resultatet ble stambokgodkjent, uten videre premiering. På tross av det, synes jeg han var VELDIG flink! Og han er min superhest uansett 🙂 Veldig gøy var det, og nå kan vi si at vi har vert med på dette også 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 Fornøyd eier og hest!

Ny sal!

Salen har kommet! Det gikk fort og greit! Tonje fikk inn en utstillingssal i samme modell som den jeg prøvde, for 3000 kr billigere! I tillegg til at det da tok svært kort tid å få den, siden den var klar til å sendes. i motsetning til 8 uker, dersom jeg skulle få laget en ny.. jeg er ikke av den tålmodige typen!
Salen var helt fantastisk god å sitte i, og det var litt uvant etter så lenge i bomløs, men merker godt hvor mye bedre støtte jeg har nå!
Bukkingen var desverre ikke relatert til salen da. Var på tur idag og hadde tidenes bukkehest! Jeg må innrømme jeg sliter med å kontrollere det, får håpe det kommer etterhvert. Vi gallopperer ikke på bane enda, fordi han er redd der enda (veien er rett ved banen, så det kommer ofte lastebiler osv). Eller.. når han blir skremt på banen så kan han fyke avgårde i fin gallopp uten bukk da, men. Og alene på tur så er han også ikke helt trygg enda slik at jeg ikke bruker mye tid på trav og gallopp for å ikke risikere at han blir så fyrt opp. 
Uansett!! Salen!!
Jeg mangler bare korrigeringspaden fra hooks for å bygge litt opp under salen der han ikke har så mye muskler enda. Så den ligger mykt og godt, frem til han utvikler store sterke ryggmuskler!:)