Fluidity! Endelig!

Fluidity er et begrep Linda Parelli bruker ofte. Men bak ordet ligger en av de viktigste egenskapene man trenger for å ha suksess med hest. Evnen til å føle og flyte med hesten. MED den. Men hva betyr det og hvordan ser det ut?? Det er vanskelig å virkelig forklare. Gode hestemennesker gjør det automatisk. De vet nøyaktig hvor og hvordan de skal være i sammenheng med hesten for å få optimal respons. Det simpleste eksempelet på hva det er, er at man må bevege seg i takt med hesten i for eksempel en gangart. Lett? Hvem kan si at de rir med virkelig harmonisk flyt, alltid? Aldri hemmer hestens bevegelser med sine bevegelser, eller gir motsigende signaler. Aldri bruker feil energi i forhold til hva hesten skal gjøre, eller ikke er tydelig nok i sin positur, slik at hesten forstår hva rytter ønsker?

Ridning kommer naturlig for mange, og spesielt for de svært talentfulle. Men det kommer aldri uten å forstå hesten, dens bevegelser og tankemønster, hvordan den påvirkes og responderer på våre ulike signaler, posisjoner, energi og til og med humør! Når man først får lært det, så er det helt logisk. Men man må lære det. Og gjennombrudd i dette temaet er som ingen andre gjennombrudd, for det er når man jobber fluidity at man kommer inn under huden på hesten og virkelig forstår og jobber mot helt naturlig og ærlig harmoni. Der hvor vi aldri kan jukse oss til gode resultater eller skjule feil og problemer i ulike områder. Skal vi oppnå virkelig harmoni, må vi tørre å se på oss selv og innrømme alle feilene våre, og være genuint interesserte i å bli bedre for hesten. For det er oss det står på, alltid! Hesten lever allerede i harmoni, hester elsker harmoni og skaper det mellom hverandre. Vi må endre oss selv og utvikle oss selv til å kunne tilby hesten den harmonien den så inderlig ønsker.

Etter de noe poetiske setningene der, ville jeg bare dele kursopplevelsen fra nettopp dette temaet! Sigrid Ritland hadde nemlig det første kurset som omhandler fluidity! Det ble fullbooket umiddelbart og folk ventet i stor spenning på innholdet og lærdommen, og etter kurset var det ingen som kunne si at de ble skuffet! Det var et av de beste kursene jeg har vert på, og jeg lærte utrolig mye om meg selv og hva jeg må gjøre for å bli en bedre rytter. Å oppdage hvor små endringer man må gjøre er utrolig, og å oppdage ting man aldri har tenkt over at kan påvirke hesten, faktisk gjør det.

 

DSC_0003

 

Fluidity ble først oppsummert i følgende setning: “Moving all zones around with ease, rhythm and relaxation”. Som betyr at man skal kunne flytte på alle hestens soner enkelt, med rytme og avslapping i hesten. Dette er inkorporert alledere i hestene, de er vokst opp slik. Moren flytter føllet og leder føllet, og føllet vet at det skal vike og respondere på morens signaler, og det skjer med flyt og ro. Mor kan noen ganger være veldig bestemt med føllet, men føllet viser aldri redsel. Vi må lære å kunne gjøre det samme. Å kunne kommunisere med hesten og be om respons og fremdeles ha hesten alltid vite at den ikke trenger å respondere med frykt. Vi ønsker aldri frykt, nervøsitet eller anspenthet. Da kan man ikke få virkelig harmoni og flyt i kommunikasjonen. Det gjelder ikke bare i ridning, men i all håndtering og bruk av hest. Fra bakken eller ryggen.

Men for å vite hvordan vi får en avspent, avslappet og harmonisk hest, må vi vite hvordan det ser ut og hvordan det føles. Og hvordan det IKKE ser ut. Da må vi være ærlige og ta imot alle hestens tilbakemeldinger. Aldri skylde på hesten, men lære av den, og finne ut hvorfor den gjør som den gjør, og hva vi kan gjøre for å bedre situasjonen. Hestens negative tilbakemeldinger er oftest svært tydelige: Ørene bak, skraping med framfot, bukking, steiling, biting, mangel på respons, sparking, hevet hode, urytmisk gange, svisjing med hale, ja listen er lang. Disse tingene beskriver åpenlyse situasjoner hvor hesten prøver å fortelle oss noe, og skal vi oppnå harmoni må vi lytte, ikke sette lokk på hesten og fortelle den at vi ikke bryr oss om problemene dens. Vi kan ikke kreve at hesten skal stole på oss, respondere og jobbe for oss, når vi ikke en gang tar oss tid til å lytte til den og hjelpe den når den prøver å fortelle oss at noe er galt. Oftest er slik adferd stemplet som “problemadferd”. Vi skal være glade for at hesten gir oss tilbakemeldinger og en sjangse til å lære oss å gjøre ting bedre! For INGEN hester utviser negativ adferd uten grunn. Ingen. Og det er alltid (med mindre hesten er fysisk eller psykisk skadet) noe man kan gjøre for å gjøre det bedre.

Hester elsker harmoni og rytme. En hesteflokk utøver det meste i harmoni og rytme. De liker å være avslappet og trygge på sine omgivelser. De søker det alltid. Med oss også. Ingenting er bedre for en hest enn et menneske som forstår den og tilbyr den rytme og harmoni i alt. Men man kommer kanskje ikke dit med en gang man starter. Og først må vi lære oss å gjøre ting med harmoni og rytme, før vi kan gå å prøve å finne det sammen med hesten. Så den første øvelsen vi fikk var på trampoline! Tre stykker skulle finne den beste måten å hoppe sammen på slik at alle kunne hoppe rolig og behagelig, med rytme. Det måtte skje i en tre-takt. Og vi fikk føle hva som skjer når en gruppe ikke er i rytme, og hvordan det påvirker de andre. Slik må vi tenke når vi er med hesten. Går vi ut av harmoni og rytme, vil hesten merke det, og forstyrres av det.

DSC_0014

 

Den neste oppgaven var å gå i par, og se hvordan vi må påvirke den andre for å få den til å gå slik vi går. Gå frem, rygge, trave, sette galopp, skifte galopp osv. De fleste tenkte naturligvis at de måtte på en måte gi et forberedende signal til den andre personen, istedet for å bare gå avgårde og forvente at den andre skal følge med. Da var det ingen harmoni og det ble hakkete og brå bevegelser. Og vi oppdaget at vi har tid og mulighet til å gi forberedende signaler, selv når farten er høy! På samme måte må vi forberede hesten på det vi ønsker å gjøre. Vi viser med kroppen at vi har tenkt å for eksempel svinge til venstre, før vi tar i tøylen om vi må, istedet for å bare ta i tøylen med en gang. Vi øker energi i kroppen og rytmen vår, for å få hesten til å øke farten, eller motsatt for å senke farten. Istedet for å sparke den i siden eller dra i tøylene uten forvarsel. Vi vil ha harmoni, ikke sant!

DSC_0022

 

Deretter brukte vi våre trofaste og stødige blå hester til å øve litt på seteposisjoner. Vi satt også på hverandre, for å få en bedre forståelse for hvordan de ulike seteposisjonene påvirker hesten. Og det er utrolig hva man oppdager. Vi blir ofte fortalt at vi skal sitte oppreist og ut med brystet. Jeg har til og med sett folk sette en pisk over albuene som går bak ryggen, for å hjelpe på posituren! Men hva dette bare gjør, er å hule ryggen vår, forårsake at vi sitter på setebeina og flytter vekten fremover på hesten. Vi er heller ikke i noen god posisjon til å absorbere støt. Hvis vi istedet ruller bekkenet oppover slik at vi sitter på rumpeballene og halebeinet, flytter vi vekten bakover i salen, og hesten, og gir oss en mye mer stødig og atletisk posisjon hvor ryggen kan absorbere støt mye bedre. Ryggen er da helt vertikal, mange av oss huler ryggen når vi prøver å rette oss opp!

DSC_0074Vi øver på seteposisjoner på de stødige blå hestene våre.

DSC_0079Utegangshester vet å skape ekstra arbeid for eierne sine! 🙂 Jeanette brukte Rimkert på dette kurset, mens jeg selv var opptatt med å suge opp all informasjon og å dokumentere forløpet 🙂

 

DSC_0130Står man fast, får man god hjelp av Sigrid!

For å få god flyt i kommunikasjonen, må man først ha god respons fra hesten, uten frykt, nervøsitet eller anspentheter. Så dersom man mangler respons, eller har en hest som reagerer fremfor å respondere, må man fikse det først, hjelpe hesten å komme til en avslappet holdning, og kunne be om god respons, for deretter å jobbe med at kommunikasjonen skal skje i flyt og rytme/takt. Men selv når man jobber med å få bedre respons, finne avslapping osv, så kan man fremdeles gjøre det med fluidity. Å forholde seg rolig, rytmisk og forutsigbar for hesten vil hjelpe den å komme til ønsket tilstand raskere.

 

DSC_0188Et “triks” vi fikk for å passe på at vi sitter riktig var å “sitte på tommelen” og ikke miste kontakten med tommelen. Det hjelper oss å holde på setekontakten, eventuelt legge merke til om vi mister den, og så hjelper det overkroppen i riktig posisjon. 

DSC_0192Se hvor lang friseren kan bli i nakken! Å strekke halsen ut og ned er kjempebra for hestens fysiske og mentale tilstand. 

 

DSC_0245Seteposisjonen ble øvd på i alle gangarter, her i galopp. Det er viktig for oss å kunne finne riktig posisjon, slik at vi kan avspenne oss selv og slappe bedre av, og dermed kunne lettere hjelpe hesten å slappe av. 

DSC_0264Mange slitne deltakere (mest mentalt! MASSE bra informasjon i løpet av dagen!), men vel verd strevet 🙂

 

 

Rimkert i avisa

Plutselig fikk jeg en telefon av en av oppstallatørene på Hindal som jobber i Stavanger Aftenblad, Ingeborg Jensen. Om hun kunne få skrive en reportasje av meg og Rimkert, og om vi kunne vise litt hva vi kan.

 

Hva jeg sier: Joda. Det er koselig det, vi kan gjerne vise frem litt. Imorgen ja, ja men det er greit.

 

Hva jeg tenker: Hva? Meg? Hvorfor det?? Vise frem.. sånn på film?? I MORGEN?!?! Hva skal jeg ha på meg da?! Hva slags spennende har vi liksom å komme med som folk gidder å interessere seg for? Hvem VET hvem alle disse menneskene som skal se dette er?! Herregud, hva skal jeg si da? Hva om jeg får jernteppe, hva om jeg sier noe feil? Jeg stresser jo når jeg skal filme audition ALENE, og jeg skal liksom ha journalister som skal se på og forventer flotte greier på veldig kort tid?! Vi får jo ikke tid til å forberede noenting!

 

Men. Jeg har nemlig bestemt meg for å endre mitt tankemønster i det siste. Hvor veien vanligvis har vert veldig kort fra tanke til stress til mild panikk om alt mulig rart, skal jeg nå gi litt mere blanke. Jeg styrer så lite i denne verden at ting får skje som de skjer, og så får det bare være med det. Og hvis det var et avisintervju med film som skulle skje nå så javel så får det bare være slik. Så får det bare gå som det går. Det går helt sikkert fint. Jeg kan snu alt til å bli positivt uansett!

 

Så jeg tok livet helt med ro og møtte opp til avtalt tid, og fant en hest som hadde hatt diaré på hele halen. Flott! Så har vi noe å gjøre på i full fart mens journalistene venter med alt utstyret sitt på stallgangen. De er sikkert gode på å vente. Og uansett om de ikke er det så blir de litt bedre på det nå. Your welcome! Så var det rett ut på lekeplassen og få montert på meg “mygg” som journalisten kalte det. Det så mer ut som en overvektig edderkopp med vinterpels spør du meg. Men lyd skal man ha. Så var det bare å prate i vei om parelli og horsemanship og hva vi driver med, samtidig som man ikke skulle si “eeemmm” og andre “ventelyder”, huske på å se inn i kamera eller på mannen, og gjøre “vår rutine”. Som ikke er noen rutine i det hele tatt, jeg bare valgte noen ting som sikkert ville vert kjekt å se. Jeg gjorde mye rart og sa mye rart og jeg er veldig glad for at det ble klippetned til to minutter! På slutten spurte journalisten om noe action. Kan vi hoppe for eksempel? Joda, jeg har aldri gjort det før så det går sikkert helt fint! Altså vi har hoppet før. Men jeg har aldri hoppet uten noenting på hesten (jeg har ikke verdens beste balanse barbak for å si det slik, så å hoppe hindre slik har ikke vert min prioritet), men de stokkene som ligger her er jo ikke så høye så det bør vi klare uten at vi ser helt håpløse ut! Og det gikk helt fint det også. De var vel der i en liten time eller noe før kameramannen gikk og så gjorde Ingeborg resten av intervjuet alene og jeg fortalte om livet mitt og horsemanship.

 

Screen Shot 2014-10-24 at 21.10.36

 

Så da har vi jammen blitt en opplevelse rikere! Rimkert tenkte nok spesielt over dette her. Han fikk komme opp ha selskap, gjøre noen småting for veldig mange gulerøtter, så han var nok veldig fornøyd! Men jeg har ivertfall blitt en opplevelse rikere! Skal man bli bedre og utvikle seg må man bare stå på og tørre å hoppe ut i ting uten å bekymre seg så mye. Det går jo som regel HELT fint 🙂

 

http://www.aftenbladet.no/tv/Se-hesten-herme-etter-Monas-bevegelser-3543699.html

 

http://www.aftenbladet.no/nyheter/Mona-giftet-seg-forst-i-dataspill—sa-pa-skikkelig-3542845.html

Westernrimkert

Vi arrangerte Westerndag på stallen. Med tilhørende western hesteaktiviteter. Rimkert har jo hatt på seg westerutstyr, så så langt så bra! Det er verre med western ridesporten. Men hvem bryr seg om talent, når man kan prøve nye ting og ha det gøy? Det var vertfall vårt motto for dagen! Eneste konkurransen vi hadde var barrel race. Og det vant vi ikke for å si det sånn. Jeg hadde ikke brukt noe tid på å øve for å i det hele tatt prøve å vinne det uansett. Jeg hadde vert for opptatt med å bruke alle mine hjerneceller på å tenke på liberty programmet til kåringen, så det var ikke rom for annen trening!

Men som alltid så har vi det vertfall gøy 🙂

For de som ikke forstår hva det er vi gjør i starten, så “leker” vi cutting. Ingen av hestene våre var en gang i nærheten av å kunne cutte noe som helst, så vi prøvde å gjøre det på annet hvis ved å ha en person på bakken som kan guide hesten og “hjelpe” den å cutte oss 😛

 

Liberty oppvisning på kåringen

På kåringen var det ikke bare kåring som gjaldt. Vi fikk nemlig også muligheten til å ha et pauseinnslag. Da måtte jeg jo tenke over hva det er vi kan vise som kan imponere mest, og vel, det er vel uten tvil liberty vi kan og liker best, så da ble det et liberty innslag!

Nå skal det være sagt, at forbereding ikke er noe jeg tar så seriøst som jeg kanskje burde. Jeg forberedte meg jo, men det ble mye, “arh.. samma det, det går fint!” Og det bruker å funke bra for meg. Som en introvert med generelt lavt energinivå skal det godt gjøres å gjøre det annerledes enn nettopp slik. Han kan jo øvelsene uansett. Jeg måtte bare passe på at han kunne alle på rad, i den rekkefølgen jeg ville legge opp til. Men jeg kom bare så langt at jeg så for meg rekkefølgen i hodet og memoriserte den, mens jeg hørte på sangen jeg skulle bruke. Jeg kunne vel vite sånn ca hvor lang tid hver øvelse tok.

Den største utfordringen og bekymringen var uansett ikke øvelsene. Dette var LIBERTY. Og det viktigste var jo da bare at han ikke gikk fra meg! Det var jo tross alt en ny plass. En ny setting. Og han kan fint rekke tunge og stikke av mens han bukker når vi øver hjemme av og til. Vi fikk noen minutter til å varme opp, utenfor ringen vel å merke, men det var OK. Jeg bruke de dyrebare minuttene på å virkelig få Rimkert connected, og prøve å fortelle han av hele mitt hjerte at det er dødsviktig at han er MED meg. For uten leietau eller noenting, er han fri. HELT fri til å velge å gjør akkurat det han vil. Gå akkurat hvor han vil. Jeg må bare stole på at jeg har forberedt han godt nok, med all trening vi har bak oss, til at han VELGER å bli hos meg og høre på det jeg har å si. Heldigvis for meg, så klarte vi det 🙂 Det vi ikke klarte, var en god sidelengs, slik vi hadde øvd på. Så det klusser seg til et sted midt i oppvisningen. Men oppi all forvirring over hvor fort sangen gikk meg forbi, og hvordan jeg burde hatt mer tid til hver øvelse enn hva jeg så for meg i hodet mitt, var det nok jeg som ikke klarte gi tydelige nok signaler. Men kanskje jeg lærer å forberede meg bedre neste gang! Selv om jeg ikke har lært det etter utallige situasjoner jeg har vert oppi som krever god forberedelse, så er det vel ingenting som tilsier at jeg ikke skal lære denne gang?!

 

Takk til alle kjekke venner som kom å så på oss, støttet oss, og takk til alle kjente og ukjente som ga oss varmende komplimenter 🙂

 

Og takk til Norsk Frieser Forbund for blomster!

Rimkert i ringen

Plutselig fikk jeg det for meg at Rimkert skulle kåres, for gøy. Han er jo vallak, så titler og greier betyr lite for meg, men er jo kjekt å prøve noe man ikke har gjort før. Med så mye natural horsemanship og miljøtrening bak oss, med fokus på avslappet mentalitet, så var min største bekymring at han ikke skulle representere sin rase så godt som de andre kandidatene 😀 Han daffer stort sett med lav nakke og har det helt OK. Dog var jeg sikker på at det IKKE er OK å kåringsringen! Men det fikk gå som det kunne gå, handlerene er jo uansett flinke å få dem opp i energi.

Forberedelsene vi gjorde var egentlig minimale. Jeg tok en helvask to dager i forveien og passet på å holde han ren i mellomtiden. Dagen før barberte jeg hår i ansiktet og på ørene. Samme dag sprayet jeg han med glans og hadde babyolje i ansiktet. Og det var det. Verken jeg eller Rimkert er typen til å stresse ting opp, ting pleier å ordne seg. Selv om jeg kjente pulsen stige kvelden i forveien når jeg innså at jeg hadde glemt nummerlapper til hodelaget! Men med litt pusling med rett font og størrelse i Word, utskrift, plastlomme og strykejern fikk vi til et par hjemmelagede nummerlapper, og håpet ingen ville ta spesiell notis av det. Det gjor de ikke heller. Suksess! Jeg har enda ikke tatt dem av hodelaget, og kjenner det var for mye arbeid til at jeg kan ta dem av riktig enda…

Så kom vi til kåringsdagen da. Jeg kom i stallen om morgenen, tok på Rimkert sin taugrime og leietau, og tuslet avgårde i ti minutter til Sandnes og Jæren Rideklubb, med pass og papirer i handa. Der fikk han boks. Og stemingen hos hestene var noe høy, mens Rimkert sto med hodet i høyet og lot seg ikke bry med støy og energi fra andre hester.

Først skulle han måles da. Veldig greit, da alle mine tidligere forsøk på å måle han har resultert i helt forskjellige resultat, og alle som har spurt har måttet nøye seg med “mellom 150-170 et sted”. Men nå kan jeg altså si at Rimkert er 167 cm høy! NØYAKTIG like høy som meg. Det trodde ikke dommeren på, helt til han målte meg også. “Oh you are right!” sa han. Ja? Jeg sa jo det!

Rimkerts tur i ringen var litt sent på dagen, i mellomtiden hadde vi en pauseoppvisning i liberty (se neste post!), som gjorde meg enda mer bekymret for hans evner i ringen, for i liberty, DA må hesten virkelig være selvsikker, trygg, avslappet og TOTALT “connected” med meg. Så jeg kunne ikke risikere å miste det, selv om det betydde mindre energi i ringen. Så Rimkert fikk altså ingen kraftbomber i spiselig form i forkant av kåringen.

Når vår tur omsider kom. Gikk vi stille og rolig ned ringen. Stod der å ventet på vår tur. Og jeg ga ham over til handleren, som virket å møte mitt blikk med et smil som så ut til å forstå min tanke, “jaja, nå får du jobbe, energi kommer ikke gratis her!”

Han tok et godt grep om leietauet som var surret et par ganger rundt handa, men fant nok fort ut at det var det liten bakgrunn for. Resten kan dere se selv 🙂

Resultatet ble stambokgodkjent, uten videre premiering. På tross av det, synes jeg han var VELDIG flink! Og han er min superhest uansett 🙂 Veldig gøy var det, og nå kan vi si at vi har vert med på dette også 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 Fornøyd eier og hest!

Vår første oppvisning

Sigrid Ritland og jeg arrangerte Open Play Day, på Hindal gård, åpent for alle med og uten hest, til å komme å ha det gøy med oss! For anledningen, hadde Sigrid og noen av hennes studenter oppvisning med hestene sine. Inkludert meg, og dette ble dermed vår første offentlige oppvisning! Det var et lite publikum (dog stort nok…) men jeg kjente meg ganske nervøs, og nervøs for at min nervøsitet skulle påvirke Rimkert og vår fremføring 😀
Heldigvis, selv om ikke alt gikk helt etter plannen, steppet Rimkert opp og gjorde opp for min manglende selvsikkerhet!
Her er vårt innslag!
Og her er fra alles innslag 🙂