Rimkert i avisa

Plutselig fikk jeg en telefon av en av oppstallatørene på Hindal som jobber i Stavanger Aftenblad, Ingeborg Jensen. Om hun kunne få skrive en reportasje av meg og Rimkert, og om vi kunne vise litt hva vi kan.

 

Hva jeg sier: Joda. Det er koselig det, vi kan gjerne vise frem litt. Imorgen ja, ja men det er greit.

 

Hva jeg tenker: Hva? Meg? Hvorfor det?? Vise frem.. sånn på film?? I MORGEN?!?! Hva skal jeg ha på meg da?! Hva slags spennende har vi liksom å komme med som folk gidder å interessere seg for? Hvem VET hvem alle disse menneskene som skal se dette er?! Herregud, hva skal jeg si da? Hva om jeg får jernteppe, hva om jeg sier noe feil? Jeg stresser jo når jeg skal filme audition ALENE, og jeg skal liksom ha journalister som skal se på og forventer flotte greier på veldig kort tid?! Vi får jo ikke tid til å forberede noenting!

 

Men. Jeg har nemlig bestemt meg for å endre mitt tankemønster i det siste. Hvor veien vanligvis har vert veldig kort fra tanke til stress til mild panikk om alt mulig rart, skal jeg nå gi litt mere blanke. Jeg styrer så lite i denne verden at ting får skje som de skjer, og så får det bare være med det. Og hvis det var et avisintervju med film som skulle skje nå så javel så får det bare være slik. Så får det bare gå som det går. Det går helt sikkert fint. Jeg kan snu alt til å bli positivt uansett!

 

Så jeg tok livet helt med ro og møtte opp til avtalt tid, og fant en hest som hadde hatt diaré på hele halen. Flott! Så har vi noe å gjøre på i full fart mens journalistene venter med alt utstyret sitt på stallgangen. De er sikkert gode på å vente. Og uansett om de ikke er det så blir de litt bedre på det nå. Your welcome! Så var det rett ut på lekeplassen og få montert på meg “mygg” som journalisten kalte det. Det så mer ut som en overvektig edderkopp med vinterpels spør du meg. Men lyd skal man ha. Så var det bare å prate i vei om parelli og horsemanship og hva vi driver med, samtidig som man ikke skulle si “eeemmm” og andre “ventelyder”, huske på å se inn i kamera eller på mannen, og gjøre “vår rutine”. Som ikke er noen rutine i det hele tatt, jeg bare valgte noen ting som sikkert ville vert kjekt å se. Jeg gjorde mye rart og sa mye rart og jeg er veldig glad for at det ble klippetned til to minutter! På slutten spurte journalisten om noe action. Kan vi hoppe for eksempel? Joda, jeg har aldri gjort det før så det går sikkert helt fint! Altså vi har hoppet før. Men jeg har aldri hoppet uten noenting på hesten (jeg har ikke verdens beste balanse barbak for å si det slik, så å hoppe hindre slik har ikke vert min prioritet), men de stokkene som ligger her er jo ikke så høye så det bør vi klare uten at vi ser helt håpløse ut! Og det gikk helt fint det også. De var vel der i en liten time eller noe før kameramannen gikk og så gjorde Ingeborg resten av intervjuet alene og jeg fortalte om livet mitt og horsemanship.

 

Screen Shot 2014-10-24 at 21.10.36

 

Så da har vi jammen blitt en opplevelse rikere! Rimkert tenkte nok spesielt over dette her. Han fikk komme opp ha selskap, gjøre noen småting for veldig mange gulerøtter, så han var nok veldig fornøyd! Men jeg har ivertfall blitt en opplevelse rikere! Skal man bli bedre og utvikle seg må man bare stå på og tørre å hoppe ut i ting uten å bekymre seg så mye. Det går jo som regel HELT fint 🙂

 

http://www.aftenbladet.no/tv/Se-hesten-herme-etter-Monas-bevegelser-3543699.html

 

http://www.aftenbladet.no/nyheter/Mona-giftet-seg-forst-i-dataspill—sa-pa-skikkelig-3542845.html

Liberty oppvisning på kåringen

På kåringen var det ikke bare kåring som gjaldt. Vi fikk nemlig også muligheten til å ha et pauseinnslag. Da måtte jeg jo tenke over hva det er vi kan vise som kan imponere mest, og vel, det er vel uten tvil liberty vi kan og liker best, så da ble det et liberty innslag!

Nå skal det være sagt, at forbereding ikke er noe jeg tar så seriøst som jeg kanskje burde. Jeg forberedte meg jo, men det ble mye, “arh.. samma det, det går fint!” Og det bruker å funke bra for meg. Som en introvert med generelt lavt energinivå skal det godt gjøres å gjøre det annerledes enn nettopp slik. Han kan jo øvelsene uansett. Jeg måtte bare passe på at han kunne alle på rad, i den rekkefølgen jeg ville legge opp til. Men jeg kom bare så langt at jeg så for meg rekkefølgen i hodet og memoriserte den, mens jeg hørte på sangen jeg skulle bruke. Jeg kunne vel vite sånn ca hvor lang tid hver øvelse tok.

Den største utfordringen og bekymringen var uansett ikke øvelsene. Dette var LIBERTY. Og det viktigste var jo da bare at han ikke gikk fra meg! Det var jo tross alt en ny plass. En ny setting. Og han kan fint rekke tunge og stikke av mens han bukker når vi øver hjemme av og til. Vi fikk noen minutter til å varme opp, utenfor ringen vel å merke, men det var OK. Jeg bruke de dyrebare minuttene på å virkelig få Rimkert connected, og prøve å fortelle han av hele mitt hjerte at det er dødsviktig at han er MED meg. For uten leietau eller noenting, er han fri. HELT fri til å velge å gjør akkurat det han vil. Gå akkurat hvor han vil. Jeg må bare stole på at jeg har forberedt han godt nok, med all trening vi har bak oss, til at han VELGER å bli hos meg og høre på det jeg har å si. Heldigvis for meg, så klarte vi det 🙂 Det vi ikke klarte, var en god sidelengs, slik vi hadde øvd på. Så det klusser seg til et sted midt i oppvisningen. Men oppi all forvirring over hvor fort sangen gikk meg forbi, og hvordan jeg burde hatt mer tid til hver øvelse enn hva jeg så for meg i hodet mitt, var det nok jeg som ikke klarte gi tydelige nok signaler. Men kanskje jeg lærer å forberede meg bedre neste gang! Selv om jeg ikke har lært det etter utallige situasjoner jeg har vert oppi som krever god forberedelse, så er det vel ingenting som tilsier at jeg ikke skal lære denne gang?!

 

Takk til alle kjekke venner som kom å så på oss, støttet oss, og takk til alle kjente og ukjente som ga oss varmende komplimenter 🙂

 

Og takk til Norsk Frieser Forbund for blomster!

Vår første oppvisning

Sigrid Ritland og jeg arrangerte Open Play Day, på Hindal gård, åpent for alle med og uten hest, til å komme å ha det gøy med oss! For anledningen, hadde Sigrid og noen av hennes studenter oppvisning med hestene sine. Inkludert meg, og dette ble dermed vår første offentlige oppvisning! Det var et lite publikum (dog stort nok…) men jeg kjente meg ganske nervøs, og nervøs for at min nervøsitet skulle påvirke Rimkert og vår fremføring 😀
Heldigvis, selv om ikke alt gikk helt etter plannen, steppet Rimkert opp og gjorde opp for min manglende selvsikkerhet!
Her er vårt innslag!
Og her er fra alles innslag 🙂